Kommentar til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport

Dette er innlegget jeg holdt på HIFOs seminar i Tromsø onsdag 25. oktober 2023, publisert i Nordlys 30. oktober. En kortere versjon er trykket i Altaposten, avisa Nordland og i Helgelands Blad.

Einar-Arne Drivenes

Det er all grunn til å gratulere kommisjonen for en stor og imponerende innsats, og for at den kom i mål innenfor tidsfristen, riktignok med noe måneders Corona tillegg. Her må det ha vært en streng og myndig lagleder, og slik må det være, om en skal holde tidsfrister og trykkedatoer. Det vet alle som har erfaring som redaktør. 

Og så kan vi alle være glade fordi det ikke ble en delt rapport, riktignok er det en særuttalelse. Det var ingen selvfølge når en kjenner posisjonene til de som var representert i kommisjonen. En kan riktignok fra tid til annen merke at teksten er resultat av «forhandlinger». Men det er ikke hovedinntrykket. Jeg hadde trodd at jeg skulle kunne more meg med å se hvem som har skrevet hva. Den moroa har kommisjonen snytt meg for, med noen få unntak. 

Hadde rapporten vært delt, ville sjansen for at den ble lagt i de departementale skuffene vært langt større enn det som nå ligger på bordet. Ei delt rapport ville også vært et svakt grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikken. 

 En grunn til at en har klart å samle seg om ei innstilling tror jeg er at tonen i språkføringa er neddempa og lavmælt. For meg virker da de avsnittene som beskriver storsamfunnets ignorants og overkjørsler, desto sterkere. En har også unngått kontroversielle teoretiseringer og begreper, noe som også gjør teksten åpen og forståelig for alle, ikke bare for ekspertene. 

I mandatet for kommisjonen lå det også sterke føringer om å få til en rapport som kunne virke samlende. «Hovedmålsettingen er at kommisjonen, gjennom å etablere en felles forståelse av fornorskningspolitikken og dens konsekvenser, skal legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkninga». (s. 109).

Noen vil kanskje si at dette sterke «konsensusønsket», noen vil kanskje si «konsensustvangen», har gjort at ting er kostet under teppet. 

Nei, er mitt svar på det. Ingenting ville ha vært mer ødeleggende enn en opphetet krangel om teoretiske posisjoner og begreper. Den viktigste forutsetninga for å kunne ta det nødvendige oppgjøret med fornorskningspolitikken, er å bli omforent enig om hva som har skjedd, - så langt det kan gjøres. Empirien må ha forrang foran teoriene. Og når det gjelder empirien inneholder rapporten mer enn nok sprengstoff som storsamfunnet må ta tak i. 

Jeg hadde spådd at Fb og Nordnorsk debatt ville eksplodere i sinte og høyrøstede innlegg i kjølvannet av rapporten. Til min glede ser jeg at jeg foreløpig har tatt feil, og det tror jeg er et godt tegn. På samme måte som jeg tror det er et godt tegn at kommisjonsdeltakerne nå må reise i øst og vest på ulike konferanser for å presentere rapporten, - den er ikke, og kommer ikke til å bli forbigått i taushet. Og så får vi får håpe at den debatten som etter hvert vil komme, er mer lavmælt enn den vi har vært vant til.

Lokalt og regionalt har den heteste debatten særlig vært knytta til «hvem var her først?»-problematikken koblet til urfolksbegrepet, og til spørsmålet om likhet/rettferdighet/likebehandling i etnopolitikken og når det gjelder rettigheter til land og vann. 

Det finnes opplagt stoff i rapporten som kan brukes i slike debatter, men jeg skulle gjerne sett ei mer samla vurdering og drøfting av bl.a. forholdet mellom likebehandling og likeverdighet (s.353). Er det mulig å oppnå likeverdighet dersom etniske minoriteter skal behandles likt med majoritetsbefolkninga, bl.a. når det gjelder økonomiske virkemidler og rettighetsspørsmål?

 Rapporten tar i den historiske gjennomgangen utgangspunkt i rikssamlinga fra ca år 900. Jeg hadde ønska noen avsnitt om tida før, bygd på arkeologisk materiale. Det hadde nemlig fått fram at det fantes folk og kulturer i disse områdene lenge før det er meningsfullt å snakke om nordmenn, samer eller kvener. Stoff om dette finnes riktignok lett tilgjengelig i bokverk som Samenes historie, men det hører også hjemme i en slik rapport. «Hvem var her først»-debatten trenger den innsikten fra mange kilder.

Et spørsmål som har vært reist både før, underveis og etter kommisjonens arbeid er om vi ikke vet nok. Bringer rapporten noe nytt? Så absolutt. Så langt jeg vet er dette den første samla framstilling av fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess som omfatter alle disse minoritetene, skogfinner, kvener/norsk-finner og samer, og som fører framstillinga helt fram til i dag. For meg var bl.a. mye av det som dreier seg om helse/helsevesen og helsepolitikk nytt og tankevekkende. Skogfinnene kunne jeg skammelig lite om før jeg leste rapporten, og jeg kan litt mer om reinnomadismen og forstår litt mer av kompliserte driftsforhold i reindrifta etter å ha lest rapporten, tror jeg da. 

Og noe jeg mente jeg visste mye om, slik som skole og språkforhold, har jeg fått nye innsikter i. Dette er svært omfattende og grundig behandla og er etter min menig den viktigste delen av hele rapporten. Kapittel 13 om språktapet gir nødvendig innsikt i de prosessene som skjer underveis i ei slik tapshistorie. Kommisjonen har bl.a. ved casestudier for Nord-Troms også skaffet ny kunnskap om hvordan språkskiftet her skjedde over forholdsvis korte tidsrom og som et resultat av en aktiv og pågående språkpolitikk. 

Men ikke minst viser rapporten hvordan denne politikken fikk konsekvenser for enkeltpersoner og enkeltskjebner, og hvordan fornorskningspolitikken hadde virkninger lenge etter at den offisielt var avslutta.

Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg noen gang skulle bli berørt av et stortingsdokument på 700 sider, 698 for å være nøyaktig. Det har sammenheng med at denne rapporten representerer noe nytt i offentlige utredninger. Mandatet fra Stortinget inneholder noe så uvanlig som valg av metode for utredningsarbeidet. Ofrene for fornorskningspolitikken skulle bli hørt. Parallelt med kommisjonens arbeid er det samlet inn et imponerende stort muntlig materiale fra mennesker som ble utsatt for fornorskningspolitikken. 766 personlige historier er delt med kommisjonen, noen offentlige og noen konfidensielle (s. 320). Mange av disse er gitt i møter med kommisjonen. (s 320 ff). Det er umulig å bli upåvirka av dette materialet.

De personlige historiene er presentert i rapporten gjennom en kort kvantitativ oversikt, så følger en del sitater fra disse historiene. For øvrig er det muntlige materialet brukt som eksempler, eller illustrasjoner under drøftingene i de øvrige kapitlene. 

Den først innvendinga jeg har møtt når det gjelder denne delen av rapporten er: « er dette representativt da? Er det ikke de som har opplevd dette traumatisk som står fram, hva med de som ikke har opplevde det slik?» I rapporten sies det at personlige historier utgjør «ikke et representativt utvalg», men representasjonsproblematikken er ikke diskutert ut over det. Kommisjonen har naturlig nok ikke kunnet utnytte dette materialet i hele si bredde siden innsamlinga forgikk parallelt med arbeidet i kommisjonen, men her foreligger et stort materiale for framtidig forskning og hvor representasjonsproblematikken selvfølgelig må drøftes og hvor mer muntlig materiale kan framskaffes. Men det som nå ligger her av personlige historier er mer enn nok for å forstå hvilke personlige belastninger fornorskningspolitikken innebar. 

Fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess.

Fornorskningspolitikk er den bevisste, intenderte politikken for å assimilere samer og finskspråklige minoriteter, ikke minst gjennom et språkskifte. Fornorskningsprosess er et begrep som også omfatter de uintenderte følger av f.eks økonomisk politikk, sosialpolitikk og kulturpolitikk. Men også generelle kulturelle, sosiale og økonomiske moderniseringsprosesser som ikke er politisk styrt, kan ha fornorskende effekter. Distinksjon mellom fornorskningspolitikk og fornorskningsprosess er viktig etter min mening, ikke bare for å forstå fornorskninga, men også for å finne virkemidlene for å hindre språk- og kulturtap. 

Kommisjonen skiller etter det jeg kan se mellom intensjon og konsekvens når det gjelder fornorskninga. Det er vel den underliggende tanken når en plassere helse og sosialpolitikk, reindrifts- og fiskeripolitikk i del 3 i rapporten, og som har overskrifta: «I skyggen av fornorskningen – konsekvenser av fornorskningspolitikk og urett». Men jeg har ikke funnet ei samla drøfting av distinksjonen mellom intensjon og konsekvens, og distinksjonen er bare sporadisk trukket inn i drøftingene. Er dette en følge av ønsket om «konsensus» i kommisjonen? Særuttalelsen fra Syse kan tyde på det.

Sett fra vår tid og vår generasjon er det lett å bli enig om den intenderte fornorskningspolitikkens innhold og negative følger for språklige og kulturelle minoriteter, og at en må forsøke å bøte på skadene. Det skulle heller ikke være så vanskelig å bli enige om tiltak for å kompensere språk- og kulturtap. 

Men det er langt vanskeligere å forholde seg til fornorskningsprosessen som ofte handler om samfunnsendringer og politikk som gjelder oss alle, majoritetsbefolkning og minoritetene. Og politikken er ofte begrunna i et ønske om økt velstand og likhet mellom samfunnsgrupper.  

Rapporten inneholder noen gode analyser som viser konkret hvordan fornorskning kan skje som konsekvens av velment politikk. For eksempel i avsnittet om «Reindriftens politiske og økonomiske integrasjon i det norske samfunn» (s 303, kap 10.4) (et av de avsnitt hvor jeg er rimelig sikker på hvem forfatteren er). Her forklarer forfatteren bl.a. hvordan ei feilslått, men sikkert velment subsidieordning har resultert i ei sterk økning i reintallet i Finnmark. Et faktum avisdebattantene stadig trekker fram som et bevis for at reindrifta slett ikke er truet eller i krise. Tusenkroners-spørsmålet er likevel: Ville økonomi og velstand kunne vært like høy om en hadde drifta på tradisjonell måte? 

Ville alternativet vært slik en av de muntlige informantene formulerte seg: «Vi klarte oss med vårt arbeid og vårt liv. Vi hadde rein, vi hadde gamme og hjem. Det var vårt liv. Og noe bedre liv ba vi ikke om og krevde det heller ikke.»  (s 542).

Hva med kulturelle og økonomiske moderniseringsprosesser som ikke er politisk styrt? Og hva med velferdspolitikken og sosialpolitikk, kan den føres uten at den virker uniformerende i en eller annen forstand, når det gjelder verdier, vaner, kultur, og dermed fornorskende for landets minoriteter?  

Og kan og bør alle kulturtap forårsaket av for eksempel velferdspolitikk rettes opp? Skal alle kulturtrekk bevares? Dersom en knytter identitet/etnisitet for sterkt til bestemte kulturformer, står en i fare for å essensialisere kulturen. Vi ser tendenser til det i avisspaltene der det argumenteres med at reindrifta nå driftes på en «ikke-tradisjonell og ikke-samisk» måte, den er derfor ikke lenger en samisk kulturbærer, og trenger dermed ingen «særbehandling». 

Rapporten har noen gode refleksjoner om etnisitetsbegrepet hvor denne essensialisme -problematikken drøftes eksplisitt (111-112), og indirekte noen steder (bl.a. s 280), men det trekkes ikke inn i analysene av reindrift og i avsnittene om sjøsamisk/fjordsamisk fiske etter det jeg kan se. 

Til slutt noe om forventninger. 

Stortinget som var oppdragsgiver, bestemte navnet for kommisjonen, opprinnelig  formulert slik: «Kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett ovenfor samer, kvener og norskfinner (Sannhets- og forsoningskommisjonen)». Komiteen ba senere om å få inkludere skogfinnene. Rapporten fra kommisjonen har fått tittelen Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner.  

Sannhet og forsoning er menings-tunge, alvorlige og forpliktende begreper. Det skaper store forventninger og gjør fallhøyden tilsvarende stor. Sannhets- og objektivitetsdiskusjoner foregår kontinuerlig i vårt fag, og her er verken tid eller sted til å gå inn i den diskusjonen. Jeg synes at en av mine kolleger, oppsummerte det godt i et innlegg under 50-årsjubileet for historiefaget ved UiT sist høst: «La deg lede av dem som søker sannheten, men hold deg langt unna dem som hevder å ha funnet den». I motsetning til sannhetsbegrepet har kommisjonen drøftet forsoningsbegrepet eksplisitt, men jeg stiller meg undrende til et forsoningsbegrep uten tilgivelse slik kommisjonen argumenterer for (s 633).  For meg tappes begrepet da for innhold. Problemene både når det gjelder å be om tilgivelse og ikke minst å tilgi, når det gjelder fornorsknings-politikken, er at det for en stor del må skje på vegne av generasjoner som har gått ut av tiden. Det er noe helt annet enn å beklage på vegne av den norske stat for urett som er begått, slik kongen i noen tilfeller har gjort. Det kan bidra til å dempe motsetninger og bidra til at en kan rette blikket framover.

Jeg tror det mer hadde kledd rapportens nøkterne og lavmælte språk om en hadde nøyd seg med undertittelen, « - grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner». 

Nå mener jeg selvfølgelig ikke at en ikke skal forvente at noe blir gjort, bl.a. ved at en rekke tiltak som allerede er vedtatt blir fulgt opp budsjettmessig, ikke minst for å kunne etablere kompetanse og utdanne språklærere innafor minoritetsspråkene.  De personlige historiene om språktapet viser at det er det viktigste og ømmeste punktet i nasjonalstaten Norges behandling av sine nasjonale minoriteter og urfolk.