Svalbard – hundre år som del av Norge

Kronikk i avisa Nordlys (Nordnorsk debatt), publisert 15/8 2025

Stian Bones, prof i historie ved UiT Norges arktiske universitet, Einar-Arne Drivenes, tidligere prof i historie ved UiT Norges arktiske universitet  og Harald Dag Jølle, Norsk Polarinstitutt

Den 14. august 1925 var det flaggseremoni i Longyearbyen i nærvær av justisminister Paal Berg og konstituert sysselmann Edvard Lassen. På slaget kl 12 gikk det norske flagget til topps fulgt av en salutt på 21 skudd fra marineskipet «Heimdal», - og en salve dynamitt på land. Norge hadde overtatt suvereniteten over Svalbard. Øygruppa skifta samtidig navn, fra Spitsbergen til Svalbard, nok ei markering av at dette fra nå av var norsk land. 

     Navnevalget var en politisk stillingtaken til en omstridt teori, framført av bl.a. historikere som Gustav Storm og Alexander Bugge, om at det var nordiske (islandske) sjøfarere som hadde funnet øyene i nord, ikke hollenderne. På den måten kunne en knytte landet sterkere til Norge og til norsk historie. I tiårene før suverenitetsovertakelsen var det ingen selvfølge at Svalbard skulle bli norsk. Svalbardsprosessen, hvor øygruppa endret status fra terra nullius (ingenmannsland) til å bli en del av kongeriket Norge, kan framstilles som et skuespill i flere akter. Det endte med en lykkelig slutt. 

     Fram til 1890 var det svært laber interesse fra norsk side for å ta noe styringsansvar. Det endra seg gradvis etter seg etter at den norske næringsaktiviteten økte, og Norge begynte å markere seg i polarforskning og, ikke minst, vise muskler i polarpolitikken. Den lykkelige utgangen, sett med norske briller, i spillet om Svalbard, har sitt motstykke i kampen om Øst-Grønland (1921-1933) som ble en norsk fiasko. Både Svalbard- og Grønlandssaka er norske eksempler på hva bokverket Norsk Polarhistorie kaller ishavsimperialisme. Og i begge tilfellene var forskning og forskere involvert i en eller annen forstand, det gjaldt så vel norske som forskere fra andre land, som hadde økonomiske og politiske interesser i polarområdene. 

     Enigheten blant stormaktene om at Svalbard skulle bli norsk, innebar også at andre løsninger ble avvist. Norge skulle ikke forvalte øygruppen på vegne av et internasjonalt fellesskap. I artikkel 1 av Svalbardtraktaten anerkjente derfor partene «Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen». 

     Samtidig satte traktaten enkelte vilkår for myndighetsutøvelsen. Disse er knyttet til næringsvirksomhet, beskatning og militær aktivitet. Borgere fra stater som har sluttet seg til Svalbardtraktaten, skal likebehandles når det gjelder visse typer næringsvirksomhet. I dag gjelder det 45 land. Skatt og avgifter skal bare komme Svalbardsamfunnet til gode. Dessuten sier artikkel 9 at øygruppa ikke «må nyttes i krigsøiemed», og at Norge heller ikke kan opprette flåtebaser eller befestninger. Norge har allikevel rett til militær tilstedeværelse og til selvforsvar. Norsk svalbardpolitikk er dermed utenrikspolitikk i langt sterkere grad enn for andre deler av kongeriket. 

     Svalbard har kommet i fokus hver gang den geopolitiske situasjonen spisser seg til. Det gjelder de to store krigene på 1900-tallet og sluttoppgjøret etter disse. Svalbardtraktaten var en del av fredsoppgjøret etter 1.verdenskrig. Den norske handelsflåtens innsats og tap av skip og mannskap under krigen bidro trolig til at utfallet ble såpass gunstig for Norge. Også under 2. verdenskrig kom Svalbard i fokus, da fordi Norge var i ferd med å bli påtvunget et problematisk samstyre med Sovjetunionen på Svalbard. I november 1944 foreslo utenriksminister Molotov i møte med sin norske kollega, Trygve Lie, at Svalbardtraktaten skulle oppheves, og at Svalbard skulle forvaltes i fellesskap av Norge og Sovjetunionen. Bjørnøya skulle avstås til Sovjetunionen. På det tidspunktet sto også sovjetiske styrker på norsk jord, i Sør-Varanger. Saka ble til alt hell etter hvert forlatt av Sovjetunionen etter krigen, og norske politikere og diplomater kunne puste lettet ut. 

     Svalbard har også vært viktig for Norge i forhandlingene og prosessene om de nye havrettsregimene, som har kommet på plass fra 1950-tallet og fram til i dag. Med hjemmel i havretten kunne Norge utvide sin jurisdiksjon og suverene rettigheter over enorme områder. Med dette oppsto det også ulike syn om virkeområdet til traktaten. Gjaldt likebehandlingsreglene og prinsippet om skattlegging også i den økonomiske sonen og på havbunnen? Norge mener klart nei, andre stater er uenig eller har ikke uttalt seg bestemt om dette. 

     Også militært og strategisk har Svalbard vært av betydning for de stormaktene som har hatt interesser i Arktis. Historisk har USA og Russland lagt ned enorme ressurser i å balansere hverandre i Arktis, og da har også Svalbard vært interessant for dem. I dagens situasjon har president Donald Trump skapt mer usikkerhet omkring USAs tradisjonelle rolle i Arktis, blant annet ved forslagene om å overta Grønland. Også sett fra et norsk perspektiv er dette svært problematisk. 

     Dette og andre tema blir tatt opp på Svalbardseminaret: Svalbard – hundre år som del av Norge. Seminaret er et samarbeid mellom Norsk Polarinstituttet og UiT – Norges arktiske universitet, og finner sted torsdag 21. august fra kl 1030 i Auditoriet på Norsk Polarinstitutt (Framsenteret). Seminaret er åpent for alle interesserte. 

 https://npolar.no/nyhet/svalbard-hundre-ar-som-del-av-noreg/