Søk i denne bloggen

fredag 15. august 2025

Svalbard – hundre år som del av Norge

Kronikk i avisa Nordlys (Nordnorsk debatt), publisert 15/8 2025

Stian Bones, prof i historie ved UiT Norges arktiske universitet, Einar-Arne Drivenes, tidligere prof i historie ved UiT Norges arktiske universitet  og Harald Dag Jølle, Norsk Polarinstitutt




Den 14. august 1925 var det flaggseremoni i Longyearbyen i nærvær av justisminister Paal Berg og konstituert sysselmann Edvard Lassen. På slaget kl 12 gikk det norske flagget til topps fulgt av en salutt på 21 skudd fra marineskipet «Heimdal», - og en salve dynamitt på land. Norge hadde overtatt suvereniteten over Svalbard. Øygruppa skifta samtidig navn, fra Spitsbergen til Svalbard, nok ei markering av at dette fra nå av var norsk land. 

     Navnevalget var en politisk stillingtaken til en omstridt teori, framført av bl.a. historikere som Gustav Storm og Alexander Bugge, om at det var nordiske (islandske) sjøfarere som hadde funnet øyene i nord, ikke hollenderne. På den måten kunne en knytte landet sterkere til Norge og til norsk historie. I tiårene før suverenitetsovertakelsen var det ingen selvfølge at Svalbard skulle bli norsk. Svalbardsprosessen, hvor øygruppa endret status fra terra nullius (ingenmannsland) til å bli en del av kongeriket Norge, kan framstilles som et skuespill i flere akter. Det endte med en lykkelig slutt. 

     Fram til 1890 var det svært laber interesse fra norsk side for å ta noe styringsansvar. Det endra seg gradvis etter seg etter at den norske næringsaktiviteten økte, og Norge begynte å markere seg i polarforskning og, ikke minst, vise muskler i polarpolitikken. Den lykkelige utgangen, sett med norske briller, i spillet om Svalbard, har sitt motstykke i kampen om Øst-Grønland (1921-1933) som ble en norsk fiasko. Både Svalbard- og Grønlandssaka er norske eksempler på hva bokverket Norsk Polarhistorie kaller ishavsimperialisme. Og i begge tilfellene var forskning og forskere involvert i en eller annen forstand, det gjaldt så vel norske som forskere fra andre land, som hadde økonomiske og politiske interesser i polarområdene. 

     Enigheten blant stormaktene om at Svalbard skulle bli norsk, innebar også at andre løsninger ble avvist. Norge skulle ikke forvalte øygruppen på vegne av et internasjonalt fellesskap. I artikkel 1 av Svalbardtraktaten anerkjente derfor partene «Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen». 

     Samtidig satte traktaten enkelte vilkår for myndighetsutøvelsen. Disse er knyttet til næringsvirksomhet, beskatning og militær aktivitet. Borgere fra stater som har sluttet seg til Svalbardtraktaten, skal likebehandles når det gjelder visse typer næringsvirksomhet. I dag gjelder det 45 land. Skatt og avgifter skal bare komme Svalbardsamfunnet til gode. Dessuten sier artikkel 9 at øygruppa ikke «må nyttes i krigsøiemed», og at Norge heller ikke kan opprette flåtebaser eller befestninger. Norge har allikevel rett til militær tilstedeværelse og til selvforsvar. Norsk svalbardpolitikk er dermed utenrikspolitikk i langt sterkere grad enn for andre deler av kongeriket. 

     Svalbard har kommet i fokus hver gang den geopolitiske situasjonen spisser seg til. Det gjelder de to store krigene på 1900-tallet og sluttoppgjøret etter disse. Svalbardtraktaten var en del av fredsoppgjøret etter 1.verdenskrig. Den norske handelsflåtens innsats og tap av skip og mannskap under krigen bidro trolig til at utfallet ble såpass gunstig for Norge. Også under 2. verdenskrig kom Svalbard i fokus, da fordi Norge var i ferd med å bli påtvunget et problematisk samstyre med Sovjetunionen på Svalbard. I november 1944 foreslo utenriksminister Molotov i møte med sin norske kollega, Trygve Lie, at Svalbardtraktaten skulle oppheves, og at Svalbard skulle forvaltes i fellesskap av Norge og Sovjetunionen. Bjørnøya skulle avstås til Sovjetunionen. På det tidspunktet sto også sovjetiske styrker på norsk jord, i Sør-Varanger. Saka ble til alt hell etter hvert forlatt av Sovjetunionen etter krigen, og norske politikere og diplomater kunne puste lettet ut. 

     Svalbard har også vært viktig for Norge i forhandlingene og prosessene om de nye havrettsregimene, som har kommet på plass fra 1950-tallet og fram til i dag. Med hjemmel i havretten kunne Norge utvide sin jurisdiksjon og suverene rettigheter over enorme områder. Med dette oppsto det også ulike syn om virkeområdet til traktaten. Gjaldt likebehandlingsreglene og prinsippet om skattlegging også i den økonomiske sonen og på havbunnen? Norge mener klart nei, andre stater er uenig eller har ikke uttalt seg bestemt om dette. 

     Også militært og strategisk har Svalbard vært av betydning for de stormaktene som har hatt interesser i Arktis. Historisk har USA og Russland lagt ned enorme ressurser i å balansere hverandre i Arktis, og da har også Svalbard vært interessant for dem. I dagens situasjon har president Donald Trump skapt mer usikkerhet omkring USAs tradisjonelle rolle i Arktis, blant annet ved forslagene om å overta Grønland. Også sett fra et norsk perspektiv er dette svært problematisk. 

     Dette og andre tema blir tatt opp på Svalbardseminaret: Svalbard – hundre år som del av Norge. Seminaret er et samarbeid mellom Norsk Polarinstituttet og UiT – Norges arktiske universitet, og finner sted torsdag 21. august fra kl 1030 i Auditoriet på Norsk Polarinstitutt (Framsenteret). Seminaret er åpent for alle interesserte. 

 https://npolar.no/nyhet/svalbard-hundre-ar-som-del-av-noreg/

lørdag 19. juli 2025

”.. saa langt livet rakk, for Norges ære”. Polarforskning og nasjonsbygging.



Basert på et foredrag i P-2-akademiet i 2003


Lørdag den 22 august 1896 var over tre hundre mennesker samla til fest i arbeiderforeningens lokaler i Tromsø, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Den genialt enkle, men ukonvensjonelle ide, nemlig å nå trenge gjennom nordpolbassenget ved ganske enkelt å drive med isen, - et prosjekt som mange av datidens eksperter betrakta som en vanvittig ide, hadde vist seg å være realiserbar - uten tap av menneskeliv. 

 Det var all grunn til å feste - og festen i stort format starta altså i Tromsø. Dagen før hadde Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord i et forsøk på å nå Nordpolen. Nå var slitet, frosten, lengselen tilbakelagt; om ikke polpunktet var nådd, hadde Fram vist at det var mulig å slippe tilbake med viktige vitenskapelige resultater og med livet i behold, ved simpelt hen å la seg fange av naturens egne krefter og ved å arbeide på naturens egne premisser. 

Men festen ble til noe mer enn en varm velkomst for frammennene. Den ble en fest for nordmenn og Norge - Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt. Landet stod midt inne i den siste fase av veien mot selvstendighet. I 1814 var båndene til Danmark brutt og indre selvstyre etablert, men samtidig hadde landet måttet inngå et konge- og unionsfellesskap med Sverige. I 1884 hadde Stortinget bundet regjeringsmakta og dermed kongens makt, ved at det parlamentariske prinsipp var tvunget gjennom i innenrikspolitikken. Men fortsatt var utenriksstyret i kongens og svenskenes hender. 

Da Fram vendte tilbake i triumf i 1896, hadde Norge nettopp måttet gjøre et ydmykende tilbaketog i spørsmålet om nasjonal kontroll over handelsforbindelsene med utlandet i den såkalte konsulatsaka. Samtidig reiste det seg en nasjonalistisk stemningsbølge i Norge i de siste tiåra av 1800-tallet. Denne bølga var dels et resultat av, men også en viktig faktor bak kampen mot unionen, den som endte i 1905. I denne situasjonen var det ikke rart at "Fram" ble gjort til et nasjonalt symbol. Kunne ikke et folk som hadde gjennomført det ingen andre, ikke engang stormaktene hadde klart, bestemme selv både på hjemme- og utebane? 

Selv om der var dype politiske motsetninger i norsk politikk når det gjaldt unionspolitikken i 1890-åra, ble Fram-ekspedisjonen et samlingsmerke for hele nasjonen. Den ble nemlig tolket som et uttrykk for norske egenskaper og dyder. Det begynte allerede i Tromsø: Ordfører Johnsgård trakk i sin hilsningstale de historiske linjene tilbake til vikingetoktene mot nord og framholdt at ekspedisjonen ville "løfte vort land og hæve den norske Nations Plads blandt Nationerne". 

Nansen takka for mottakelsen, og sørget i en av sine taler å framheve ishavsfarene fra Tromsø som hadde vist vei, og hvis årlige kamp i ishavet var vel så dristig og rosverdige som hans egen ekspedisjon. Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt. 

All ære til Tromsøs velkomst, det ble en verdig start på den sammenhengende festen, for ikke å si festtalen, som fulgte Fram sørover langs kysten. Men alt blekner mot mottakelsen i hovedstaden Kristiania. Den store folkefesten for Fram-mennene ble holdt på festningsplassen søndag den 13. september, hvor tusenvis på tusenvis av mennesker var samla. Det sies det er en av de største massemønstringene i hovedstaden noen gang. 

Her venta Bjørnstjerne Bjørnson, festtaleren over alle festtalere, dagens hovedtaler. Han gikk rett løs på sitt prosjekt: gjøre Framferden til et symbol på Norge, gjøre de dyder som denne ekspedisjonen representerte til nasjonale dyder, gjøre de praktiske og teoretiske kunnskapene som hadde muliggjort ekspedisjonen, til norske, - kort og godt: gjøre Framekspedisjonen norsk.  

Men der fantes alternative tolkninger. Kong Oscar den 2 lanserte en av dem. Her må det innskytes at kong Oscar ikke var særlig populær på venstresiden. Dagbladet hadde til og med advart mot at han skulle blande seg inn i feiringa: ”... ved Kongehusets Nærvær vil Festens nationale Karakter ikke fremhæves, men fordunkles..” (Dgbl. 27/8). Under festmiddagen på slottet noen dager før folkefesten på festningsplassen tok kongen indirekte opp denne utfordringa. Han avslutta nemlig talen med å understreke at han som norsk konge både hadde rett og plikt til gjøre seg til talsmann for alle nordmenn i det han takket for den ”æresglands” ekspedisjonen hadde spredt over fedrelandet. Han mente også at det var rett og rimelig at nordmenn følte en særlig stolthet ved denne anledningen. 

Men i motsetning til Bjørnson forsøkte han samtidig å internasjonalisere Framekspedisjonen. Nansens nordpolferd tilhørte "hele verden og Menneskeheden i sin Almindelighed, altsaa ikke udelukkende noget enkelt land. Leiv Ericson, Vasco da Gama, Columbus, Cook, Peary, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridjof Nansen, er sejrende Bærere af et Kulturarbeide, der har Betydning for hele Verden" kan vi lese i Dagbladets referat fra kongens tale. (Dgbl 10/9 –96). 

Flere hadde tidligere knytta Fram-ekspedisjonen direkte til unionsproblematikken, det gjaldt bl.a. Christian Michelsen, ordføreren i Bergen og senere statsminister. Likevel valgte kong Oscar å tolke Fram-ferden som et internasjonalt vitenskapelig og kulturelt samarbeidsprosjekt, riktignok med nasjonal gevinst. Det var ei dristig tolkning i en situasjon da enkelte kretser i Norge mente at kongens tilstedeværelse i seg selv var nok til å ta fokus vekk fra festens ”nasjonale karakter”. 

Bjørnson derimot, snakket bare om Norge. Først viste han hvordan Fram-ekspedisjonen var et identifikasjonobjekt for alle nordmenn: "Mang en gang spørger man: Det norske Folk - hvor er det norske folk, hvad er det norske folk for noget? Her er det norske folk. Her var det noget, som Veslegut og som Veslejenten og som Gamlingen med, hver eneste én, forstod og syntes at de havde del i". Ekspedisjonen hadde virka oppdragende for norsk ungdom til selvbeherskelse, utholdenhet og mot til å sette seg store mål. "Fram" var ifølge taleren på denne måten et samlingsmerke for nasjonen og en inspirasjon til gode norske dyder. 

Så snur Bjørnson på flisa: Ekspedisjonen var også et resultat av norske dyder, kunnskap og storhet: Nansens nitidige planlegging var uttrykk for en særlig samvittighetsfullhet som igjen var et resultat av slektledd på slektledds arbeid: "et folks fineste og ædleste Arvesmykke". Nansens mot fant Bjørnson hos det norske folk. Om troskap het det: "I kan gjerne gaa ind i Husene ude ved Skjærene eller oppe under Fjeldene, saa skal en overalt finne noget af det samme". Kunnskaper, troskap og selvbeherskelse var utvikla i stille slit hos det norske folk og plutselig slo det ut i stordåd. Nå var det norske folk kommet i konfirmasjonsalderen , ifølge Bjørnson - et voksent folk "skikket til et saa fuldt Selvstyre, som Brødrefolkene har". – 

Ingen skal beskylde Bjørnson for at han skjulte sine hensikter. Hva med hovedpersonen selv, Fridjof Nansen? I begeistringen på festningsplassen var det selvfølgelig vanskelig ikke å la seg rive med. I sin takketale la han vekt på hvor viktig det var at han hadde hele nasjonen i ryggen og hvilket ansvar det innebar. På seilasen nordover langs norskekysten sommeren 1893 hadde han sett noen nordnorske fiskere reise seg i sine småbåter og hilse "Fram" i ærbødighet med bottede hoder. Da følte de, hvor nær de stod det norske Folks Hjerte. Og dersom de sviktet sin plikt, følte de at de også de sviktet folkets kjærlighet. Og de var villige til å risikere alt for plikten og kjærligheten til folk og land: ”Mine Kamerater vilde kjæmpe, saa langt Kræfterne rak, saa langt Livet rak, for Norges ære". 

Nansens takketale i 1896 var sterkt prega av at han oppfatta det nasjonale som det samlende, noe som prega den borgerlig-nasjonale retninga han etterhvert ble en lederskikkelse for. Splittelse nordmenn imellom var det han var mest bekymra for, det ville virke som en hemsko for den kulturelle selvstendighetskampen og utviklinga av Norge som moderne stat. Og han brukte "Fram" som eksempel: "En slig plan kunde blot et Folk i Verden udføre, og det var Nordmænd, - ikke fordi vi besidder Egenskaber, som er større end andre Folks, men fordi jeg tror, at Nordmændene, naar det kniber, staar mere trofast sammen end noget annet Folk." 

Det er liten tvil om at Framekspedisjonen og nansenskikkelsen bevisst ble brukt i et nasjonsbyggingsprosjekt, med hovedpersonens vitende og vilje. En av hovedarkitektene bak dette var geologen og forskningspolitikeren Waldemar Christoffer Brøgger (1851-1940), mannen bak den første Nansen-biografien. Forordet til boka ble skrevet en måned før noen visste noe om ekspedisjonens skjebne, her het det at et hovedmål med boka var å påvise sammenhengen mellom den norske folkekarakteren og utviklinga av en så enestående og helstøpt personlighet som Fridtjof Nansen. Det var spesielt viktig å vise denne sammenhengen fordi boka ikke bare til de nordiske land, men også til de store kulturland. 

Bjørnsons åpningsdikt i biografien bærer sterkt preg av at boka var et forsøk på å gi ekspedisjonen en nasjonal misjon. Samtidig var Brøgger meget bevisst på at ekspedisjonen ikke måtte politiseres, den måtte virke nasjonalt samlende. Han gikk derfor sterkt imot bekymringene i den radikale venstrepressen over at kongen skulle delta i feiringa. ”… skal nu virkelig partipolitikken forpeste ogsaa den rene Glæde og Begejstring over Nansens Stordaad” , skrev han i Verdens Gang midt under Frams festreise sørover langs kysten. (Hestmark 1999, s. 312).Ei politisering etter partigrensene ville dessuten være uheldig av andre grunner. 

Brøgger var nemlig også ute i et annet ærend enn å gjøre Nansen til en nasjonal helt, han ville framstille Nansen som en vitenskapshelt. Vitenskapshistorikere har pekt på det påfallende i at Norge som tidligere befant seg i den vitenskapelige periferi, i løpet av de første tiåra av 1900-tallet utvikla seg til å bli et senter for polarforskning, spesielt innafor geofysikk. Ei viktig forklaring på dette er at Brøgger så hvordan Nansens heltestatus som sportsmann, eventyrer og som nasjonal heltefigur skulle integreres med hans rolle som vitenskapsmann. 

I Nansenbiografien var vitenskap og forskning et viktig, kanskje det viktigste element, i konstruksjonen av heltefiguren Nansen. Vitenskap ble identisk med dristige tokt inn i det ukjente. Mesteparten av Nansens forskning var knytta til ekspedisjoner og mange naturvitere i hans samtid forsøkte å kopiere denne ekspedisjonsvitenskapen . Det utvikla seg en form for nansenisme i norsk vitenskap. 

Et eksempel på dette var Kristian Birkeland (1867-1917) som bevisst kopierte Nansen da han planla sin nordlysforskning i Finnmark rundt århundreskiftet. Den franske versjonen av prosjektrapporten er omsluttet av et cover som viser de to observatoriebygningene i snø- og isødet oppe på Haldetoppen i Alta, det hele omkranset av et blafrende norsk flagg. Forskningsprosjektet skulle framstå som en polarekspedisjon i regi av en polarnasjon. 

Samtidig understrekes det i Brøggers nansenbiografi at vitenskapelig forskning var ei heroisk oppgave i seg selv og parallellen trekkes direkte til polferdene. Det snakkes om ”oppdagelsesferdene i det stille arbeidsrum, i laboratoriet, i mikroskopets verden, i naturens dulgte verksted”, som også har stor betydning for menneskehetens og kulturens framskritt. Og en uttrykte håp om at Nansen ville fortsette sine oppdagelsesferder innafor naturvitenskapen.

Brøgger utnytta også Nansens triumfer både i 1888 og i 1896 til å bygge organisasjoner og institusjoner til fremme av norsk vitenskap. Det norske geografiske selskap ble stifta i kjølvannet av Grønlandsekspedisjonen og "Fridtjof Nansens Fond til Videnskapenes Fremme" var et resultat av jubelen over Frams hjemkomst. De ulike måtene å tolke Fram-ekspedisjonene på er karakteristisk for de mange interessene som omgav prosjektet, noe som kjennetegnet polarforskningen på denne tida. 

Den var et bidrag til den felles vestlige utforskningen av verden, samtidig markerte den Norge som nasjon. Den skapte en helt, en helt som fornyet utforskningen av Arktis og som ga nordmennene ny selvtillit. Samtidig ga denne helten en sårt tiltrengt prestisje til norsk vitenskap generelt. Ved å heroisere vitenskapen kunne Brøgger bidra til en ny og mer positiv holdning til vitenskapen i sin alminnelighet og Universitetet i særdeleshet, et universitet som helt fra forfatningskampene i 1880-åra hadde møtt en storm av kritikk fra politikkens venstreside. 

Går vi tilbake til Nansens søknad om offentlige midler til framekspedisjonen ser vi at han heller ikke her var redd for å spille på nasjonale strenger; "Maatte det blive Nordmændene, som her viste Veien! Maatte det blive det norske flag, som først af alle vaiede over vor Pol!". Debatten i Stortinget på tampen av vårsesjonen i 1890 om bevilgningen til "Fram" viste da også at denne nasjonale retorikken hadde stor gjennomslagskraft da Stortinget med 73 mot 39 stemmer innvilga søknaden. 

Det er likevel klart at Nansen selv la mest vekt på den vitenskapelige nytta av ekspedisjonen. "Saafremt videnskapelig Forskning overhovedet har nogen Værd for Menneskeheden, da maa det erkjennes, at den hidtil drevne Polarforskning har bragt Resultater af saa stor Betydning, at det for Tiden ikke kan overskues' hvor langt det vil række", slik oppsummerte han den lange vitenskapelige begrunnelsen for søknaden. Samtidig var han påpasselig med å understreke at en ikke kunne forvente store vitenskapelige resultater bare gjennom denne ene ekspedisjonen. 

Han trakk også i svært liten grad inn den praktiske og økonomiske nytta landet kunne få på sikt, gjennom den forskning og kartlegging Fram-ekspedisjonen skulle stå for. Nansen la, som Henrik Mohn og G.O. Sars hadde gjort da de begrunna den første store norske havforskingsekspedisjonen midt på 1870-tallet, vekt på at de nordiske landene hadde et spesielt ansvar og spesielle betingelser når det gjaldt polarforskning. 

Også det akademiske kollegium ved det matematisk/naturvitenskapelige fakultet kobla i sin uttalelse vitenskap og nasjonal selvhevdelse på en kontant måte. Kollegiet påpekte at prosjektet ville bidra til å hevde Norges gode navn og rykte blant de nasjoner som hadde "Sans og Hjerte" for "høiere Formaal". "De høiere Formaal" var vitenskapelig utforskning. "Lysakerkretsen", kjernetroppen for de by-nasjonale, hvor Nansen var en av lederskikkelsene, la stor vekt på å vise hvordan kulturell vekst skapte grunnlaget for det nasjonale. Fridtjof Nansen ville i likhet med sine meningsfeller at Norge skulle markere seg som en kulturstat, ikke minst ved å hevde seg innafor vitenskapene. 

Da 100-årsjubileet for matematikeren Niels Henrik Abel skulle markeres, mente Nansen at mest mulig måtte gjøres ut av en slik begivenhet. En kunne da markere for verden ”vår rett til å eksistere som egen kulturstat", som han skrev i et brev til Bjørnson i 1902. Vitenskap, kultur og politikk gikk med andre ord hånd i hånd. Det var slett ikke spesielt for Norge. Tvert imot, dette føyer seg pent inn i samtidens vestlige vitenskapstradisjon beskrevet i en lang rekke studier i de siste tiåra. 

Den naturvitenskapelige kartlegginga av Canada var av avgjørende betydning for framveksten av en nasjonal identitet. Det skapte ideen om en transkontinental nasjon, naturvitenskapsfolk fikk æren for å ha ”oppfunnet Canada”. I USA ble den amerikanske ”vesten” inkorporert i nasjonen, amerikanisert, gjennom geografisk og geologisk kartlegging. I Sverige fikk polarforskningen og vitenskapelig kartlegging av Nord-Sverige betydning for den nasjonale selvhevdelsen og nyorienteringa Sverige gjennomgikk i siste halvdel av 1800-tallet. 

Vitenskapen, ikke minst naturfagene ble bestemmende for forståelsen av Arktis. Det var gjennom vitenskapens linser bildet av det nordlige steg fram. En skal derfor være forsiktig med å gjøre Brøgger og alle andre norske vitenskapsmenn som virket som nasjons- og vitenskapsbyggere i denne perioden, mer instrumentelle og strategiske enn de i realiteten var. Det er fristende å starte den store jakten etter vikarierende motiv. For aktørene den gang var det å drive forskning i nasjonens navn både legitimt og rosverdig. Det å virke som forsker og samtidig engasjere seg i økonomisk eller politisk virksomhet var heller ikke så problematisk som i dag. 

 Den vitenskapelige aktiviteten var i seg selv en integrert og viktig del av konsolideringen av nasjonalstaten og i forsøkene på å legge nytt land inn under seg. Historien forteller oss at den vitenskapelige utforskningen i seg selv var en av hovedpilarene i vestens kulturelle erobring av verden, fra pol til pol, i vest og øst. Inkorporeringa av Svalbard på 1920 tallet og det mislykka forsøket på å vinne Øst-Grønland først på 1930-tallet er norske eksempler på denne prosessen. 9 år etter at Fram vendte hjem, brøt Norge ut av unionen med Sverige den 7. juni 1905. Nansen har i alle viktige historiske framstillinger blitt beskrevet som en avgjørende aktør i arbeidet med å sikre 7.juni vedtaket gjennom sin rolle som diplomat i superklassen. 

Nansen var nemlig villig å bruke sin kjendisstatus i utlandet til beste for sitt land og sikret dermed at stormaktene godtok oppløsninga av den svensknorske unionsstaten. Særlig var den engelske støtten viktig. Vår første utenriksminister Jørgen Løvland uttrykte det slik: "Nansen var mannen som fikk England til å holde paraplyen over oss i 1905". (R. Berg. 1996 s. 163). Mindre påakta er hans rolle som opinionsleder i de avgjørende månedene før 7. juni. I den kritiske tida før bruddet var et faktum, klarte Nansen gjennom sin inngripen i den offentlige debatten å bidra til å snu stemninga fra usikkerhet og splittelse til ei samla oppslutning om å bryte med Sverige og bli herre i eget hus. 

I en kort artikkel i "Samtiden" og i en serie på fem artikler i Verdens Gang kasta han loddet: "spørsmålet er ikke lenger egne konsuler, men Norges suverenitet". Til bestyrtelse for mange og til andres begeistring gikk han til frontalangrep mot statsminister Hagerups politikk og mot Bjørnsons forhandlingslinje. Han klarte i denne saka å oppnå det som var den bærende tanke i hans nasjonalisme: å samle folket til ett ønske og en vilje, med Bjørnsons ord fra 1896: Som fra vor tvedragt ud han brød, de onde aander at besværge: thi smeltet i en stordaads glød vi hærdes sammen til étt værge. ”.. saa langt livet rakk, for Norges ære”. 

søndag 18. mai 2025


Appell ved Roald Amundsen statuen i  Tromsø 17. mai 2025

Dette minnesmerket er med rette vendt ut mot Tromsøsundet. Der lettet Latham den 18. juni 1928 med Roald Amundsen om bord, fløy lavt og tunglastet ut gjennom Rystraumen, dreide nordover, og forsvant, for godt, inn i noen lette tåkeskyer i nordøst. Her ute i Tromsø-sundet lå også Nansens forskningsfartøy Fram i augustdagene i 1896 da hele Tromsø feira tilbakekomsten etter polferden fra 1893 til 1896, og her lå Amundsens nybygde forskningsskip Maud noen juli-dager i 1918, før de den 16 juli, med Amundsen om bord, stevnet nordover, - til det som ble 7 års opphold i Nordøst-passasjen med epokegjørende forskning. 

Den suksess norsk polarforskning hadde i ti-årene rundt 1900, hadde ikke vært mulig uten ishavskompetansen i denne byen. Byens ishavsmiljø, med pionèrer som Elling Carlsen, brødrene Johannessen og Helmer Hansen bidro ikke bare med sin kompetanse, ishavsskipperne var også selv oppdagere og kartleggere som fikk internasjonal vitenskapelig anerkjennelse. 

I en av flere taler under jubeldagene i Tromsø i 1896, hyllet Nansen byens ishavsfolk som en viktig del av, og ei nødvendig forutsetning for norsk polarforskning. Han skrev Tromsø inn i den nasjonale polare fortellinga og gjorde Norge til en polarnasjon. Det monumentet vi nå er samla rundt er et sterkt symbolsk uttrykk for denne lykkelige foreninga mellom Tromsøs ishavskompetanse og norsk polarforskning, et uttrykk for denne byens identitet. 

I dag er polarforskning internasjonal og må være det i en tid med klimakrise, og hvor kunnskaper om hav, is og atmosfære er ei forutsetning for å kunne gjøre noe med det. Og Tromsø har fått en viktig rolle som internasjonal forskningsby. Universitet og Framsenteret driver forskning i Arktis, nordområdene og i polområdene i nord og sør. Regner vi med studentene, er ca 20 % av byens befolkning knytta til disse institusjonene, og mange av forskerne og studentene har andre flagg enn det norske.

Det er derfor ikke bare av nasjonale og by-patriotiske grunner vi står her nå, tidlig en 17.mai-morgen. Gratulerer med dagen! 




mandag 17. mars 2025

Minneord - Narve Bjørgo (1936-2025)


Publisert i avisa Nordlys 18/3 og Khrono 19/3 2025 


Narve Bjørgo (1936-1925) ble i 1972 utnevnt til professor i historie ved UiT – Norges arktiske universitet. Sammen med Berge Furre (1937-2016) og Edgeir Benum (1939-2024) hadde han ansvaret for oppstarten av historiefaget i 1972-73. Narve gikk til oppgaven med entusiasme og stor kraft. Først gjaldt det å fylle den ambisiøse faginnstillinga for historie med innhold. Ikke minst var det viktig å få på plass en nordnorsk profil i studieplaner og forskningsprogram, herunder samisk og kvensk historie. På det punktet var Narve krystallklar; UiT hadde en klar forpliktelse for landsdelen både i undervisning og forskning. Dernest måtte det skaffes historikere som kunne realisere dette, og Narve ble vår fremste strateg i den harde konkurransen om universitetsstillingene. 

Innafor sitt eget spesialfelt, middelalderen, sørget han for at «Det nordiske ødegårdsprosjektet» også inkluderte nordnorske studier. Det resulterte i en lang rekke hovedoppgaver om bosetting og befolkningsutvikling i Nord-Norge, hvor han var en trygg, kunnskapsrik og omsorgsfull veileder for ferske historieforskere. Hans undervisning går det gjetord om. «Han hadde en flippover, noterte tre stikkord og ringa de inn, … det var det han trengte for å fange studentene … på en eksepsjonell måte», er attesten fra en av hans studenter. Det var resultatet av store kunnskaper, retoriske evner og forberedelser langt ut over gjennomsnittet.  

Han var også engasjert i nasjonale forskningsprogram. Narve var sentral i oppstarten av «Forskningsprogrammet for samisk og kvensk: språk, historie og kultur», som ble drevet over en tiårsperiode fra 1981. Oversikt, faglig innsikt og evne til å konkretisere et stort og tverrfaglig forskningsfelt i klare målsettinger preget hans arbeid både som forfatter av programnotatet og som leder av forskingsprogrammet i de første årene. 

Fra midten av 1980-tallet måtte vi historikere gi slipp på Narves arbeidskapasitet og klare meninger, og ikke minst hans unike kunnskap om de universitetspolitiske irrganger. Hans innsats som universitetsbygger i Tromsø ble fra nå av brukt i tjeneste for hele universitetssamfunnet, først som leder for Institutt for samfunnsvitenskap og fra 1985 som universitets rektor. Hans program for rektorperioden var å styrke den humanistiske og kunstfaglige profilen, og sammen med sitt styre maktet han å realisere det. 

Etter rektorperioden forlot Narve Bjørgo Tromsø, etter to tiår som universitetsbygger for det første universitet i Nord-Norge. Han ble i en kort periode direktør for Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), men i 1993 vendte han tilbake til Universitetet i Bergen som professor, der han hadde starta sin akademiske karriere. Han bosatte seg i barndomshjemmet på Frekhaug sammen med sin Kirsten. Der døde han nær 89 år gammel. Narve var raus med å dele av sine kunnskaper, tydelig i sine faglige råd, men også lyttende og omsorgsfull. Narve var et fint menneske. Vi vil minnes han med glede og takknemlighet. 

Historiekolleger ved UiT-Norges arktiske universitet

 

fredag 24. januar 2025

Kjøp og salg, redskap i imperialistenes verktøykiste


 
Publisert i Nordnorsk Debatt, avisa Nordlys 25/1 2025
Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus i historie, UiT-Norges arktiske universitet 



Donald Trump vil kjøpe Grønland. Det sjokkerer de fleste, men slikt har vært prøvd før. Kjøp og salg var et velkjent verktøy i imperialismen tid. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til 1946 da Danmark takket nei til en høyt bud på Grønland. 


     



Forestillingen om det amerikanske kontinent som et domene eller en interessesfære for USA oppstod i kjølvannet av løsrivelsen fra England i 1776. I 1823 formulerte president James Monroe det som siden har gått under navnet Monroe-doktrinen. Monroe skisserte to separate innflytelsessfærer: Amerika og Europa. Doktrinen innebar at europeiske land heretter måtte holde hendene vekke fra Nord- og Sør-Amerika, dette var USAs interessesfære (domene). USA anerkjente likevel de daværende europeiske kolonier på de amerikanske kontinentene, og ville heller ikke blande seg inn europeisk politikk. 

 For USA ble utfordringa hvordan de skulle skaffe seg mest mulig innflytelse, helst kontroll, i de uavhengige statene på de amerikanske kontinentene og i de europeiske koloniene som lå innafor USAs domene (Nord- og Sør-Amerika). Det første de da grep til, var lommeboka, bl.a. da USA i 1867 kjøpte Alaska. Selger var Russland og salgssummen var 7,2 millioner dollar. 

 Grønland var ifølge Monroe-doktrinen også en del av USAs domene, men den danske kolonien på vestkysten var underlagt dansk suverenitet. USA viste helt fra 1830-årene interesse for å kjøpe Grønland. I 1832 drøftet administrasjonen under president Andrew Jackson denne idéen og i 1860-åra var utenriksminister William H. Seward inne på de samme tankene. Han mente i tillegg at også en annektering av Grønland og Island kunne være verdt å vurdere, både av økonomiske og politiske grunner. En annektering ville i så fall ha vært brudd med Monroe-doktrinen hvor USA anerkjente de europeiske lands suverenitet over eksisterende kolonier på de amerikanske kontinentene. 

 USA hadde også strategisk interesse for en annen dansk koloni innafor USAs interessesfære, nemlig Dansk Vestindia i Karibia. President Theodor Roosevelt lanserte i 1903 idéen om at USA skulle kjøpe denne danske kolonien mot at Danmark fikk suverenitet over hele Grønland. Dette ble igjen aktualisert under første verdenskrig, men da var det Danmark som uttrykte ønske om å utvide suvereniteten fra bare å gjelde sin koloni på Vest-Grønland til å omfatte hele Grønland. Danskene fikk USAs godkjennelse mot at USA fikk kjøpe den danske kolonien i Karibia, i dag De amerikanske Jomfruøyer. 

Den danske suverenitetsutvidelsen ble startpunktet for striden mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland. Det norske standpunktet var at områdene utenfor den danske kolonien på Vest-Grønland, var «ingenmannsland». I sluttfasen av denne konflikten førte det til en privat norsk okkupasjon av et område på Øst-Grønland den 27. juni i 1931 (Erik Raudes land). Den 10. juli ble okkupasjonen godkjent av den norske regjering. Det var nå blitt en statlig okkupasjon. Dagen etter gikk den danske regjeringa til sak ved Domstolen i Haag. I 1932/33 okkuperte den norske stat ytterligere et område, nå på Sørøst- Grønland, Fridtjof Nansens Land. Ingen av disse okkupasjonene omfattet grønlandske bosettinger. 

I 1933 falt dommen. Norge vant ikke fram på et eneste punkt. En grunn til det var at Norge ikke hadde støtte fra noen av stormaktene. Og Danmark hadde stormakten i vest i ryggen, i og med USA allerede hadde godkjent utvidelse av dansk suverenitet på Grønland. 

 Under 2.verdenskrig inngikk den danske ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, en forsvarsavtale med USA, den såkalte Kauffmanntraktaten (1941). Den innebar rettigheter for USA til å etablere flyplasser og militærbaser på Grønland. Dette ble starten på det amerikanske militære nærværet, og som fortsatte inn i etterkrigstida. Fra da av har Grønland blitt stadig mer strategisk viktig for USA, både militært og økonomisk. 

Siste gang Danmark fikk tilbud om å selge Grønland, er så langt jeg kjenner til, i 1946. Og ikke overraskende var det den amerikanske regjeringen som da stod med seddelboka åpen. Tilbudet var på 100 millioner dollar. Den danske regjeringens svar var et blankt avslag, men i spillet om Grønland har altså kjøp og salg vært ett av verktøyene. 

Trump er altså kjent med at kjøp og salg er et velkjent imperialistisk virkemiddel, og han er villig til å bruke det, selv om det er gått ut av bruk i våre dager. Økonomiske pressmidler og militærmakt var heller ikke ukjente virkemidler for imperialister, men bruk av makt mot en alliert er et nytt verktøy, selv i imperialismens verktøykasse. La oss håpe det blir med tanken.