Appell ved Roald Amundsen statuen i  Tromsø 17. mai 2025

Dette minnesmerket er med rette vendt ut mot Tromsøsundet. Der lettet Latham den 18. juni 1928 med Roald Amundsen om bord, fløy lavt og tunglastet ut gjennom Rystraumen, dreide nordover, og forsvant, for godt, inn i noen lette tåkeskyer i nordøst. Her ute i Tromsø-sundet lå også Nansens forskningsfartøy Fram i augustdagene i 1896 da hele Tromsø feira tilbakekomsten etter polferden fra 1893 til 1896, og her lå Amundsens nybygde forskningsskip Maud noen juli-dager i 1918, før de den 16 juli, med Amundsen om bord, stevnet nordover, - til det som ble 7 års opphold i Nordøst-passasjen med epokegjørende forskning. 

Den suksess norsk polarforskning hadde i ti-årene rundt 1900, hadde ikke vært mulig uten ishavskompetansen i denne byen. Byens ishavsmiljø, med pionèrer som Elling Carlsen, brødrene Johannessen og Helmer Hansen bidro ikke bare med sin kompetanse, ishavsskipperne var også selv oppdagere og kartleggere som fikk internasjonal vitenskapelig anerkjennelse. 

I en av flere taler under jubeldagene i Tromsø i 1896, hyllet Nansen byens ishavsfolk som en viktig del av, og ei nødvendig forutsetning for norsk polarforskning. Han skrev Tromsø inn i den nasjonale polare fortellinga og gjorde Norge til en polarnasjon. Det monumentet vi nå er samla rundt er et sterkt symbolsk uttrykk for denne lykkelige foreninga mellom Tromsøs ishavskompetanse og norsk polarforskning, et uttrykk for denne byens identitet. 

I dag er polarforskning internasjonal og må være det i en tid med klimakrise, og hvor kunnskaper om hav, is og atmosfære er ei forutsetning for å kunne gjøre noe med det. Og Tromsø har fått en viktig rolle som internasjonal forskningsby. Universitet og Framsenteret driver forskning i Arktis, nordområdene og i polområdene i nord og sør. Regner vi med studentene, er ca 20 % av byens befolkning knytta til disse institusjonene, og mange av forskerne og studentene har andre flagg enn det norske.

Det er derfor ikke bare av nasjonale og by-patriotiske grunner vi står her nå, tidlig en 17.mai-morgen. Gratulerer med dagen! 

Minneord - Narve Bjørgo (1936-2025)

Publisert i avisa Nordlys 18/3 og Khrono 19/3 2025 


Narve Bjørgo (1936-1925) ble i 1972 utnevnt til professor i historie ved UiT – Norges arktiske universitet. Sammen med Berge Furre (1937-2016) og Edgeir Benum (1939-2024) hadde han ansvaret for oppstarten av historiefaget i 1972-73. Narve gikk til oppgaven med entusiasme og stor kraft. Først gjaldt det å fylle den ambisiøse faginnstillinga for historie med innhold. Ikke minst var det viktig å få på plass en nordnorsk profil i studieplaner og forskningsprogram, herunder samisk og kvensk historie. På det punktet var Narve krystallklar; UiT hadde en klar forpliktelse for landsdelen både i undervisning og forskning. Dernest måtte det skaffes historikere som kunne realisere dette, og Narve ble vår fremste strateg i den harde konkurransen om universitetsstillingene. 

Innafor sitt eget spesialfelt, middelalderen, sørget han for at «Det nordiske ødegårdsprosjektet» også inkluderte nordnorske studier. Det resulterte i en lang rekke hovedoppgaver om bosetting og befolkningsutvikling i Nord-Norge, hvor han var en trygg, kunnskapsrik og omsorgsfull veileder for ferske historieforskere. Hans undervisning går det gjetord om. «Han hadde en flippover, noterte tre stikkord og ringa de inn, … det var det han trengte for å fange studentene … på en eksepsjonell måte», er attesten fra en av hans studenter. Det var resultatet av store kunnskaper, retoriske evner og forberedelser langt ut over gjennomsnittet.  

Han var også engasjert i nasjonale forskningsprogram. Narve var sentral i oppstarten av «Forskningsprogrammet for samisk og kvensk: språk, historie og kultur», som ble drevet over en tiårsperiode fra 1981. Oversikt, faglig innsikt og evne til å konkretisere et stort og tverrfaglig forskningsfelt i klare målsettinger preget hans arbeid både som forfatter av programnotatet og som leder av forskingsprogrammet i de første årene. 

Fra midten av 1980-tallet måtte vi historikere gi slipp på Narves arbeidskapasitet og klare meninger, og ikke minst hans unike kunnskap om de universitetspolitiske irrganger. Hans innsats som universitetsbygger i Tromsø ble fra nå av brukt i tjeneste for hele universitetssamfunnet, først som leder for Institutt for samfunnsvitenskap og fra 1985 som universitets rektor. Hans program for rektorperioden var å styrke den humanistiske og kunstfaglige profilen, og sammen med sitt styre maktet han å realisere det. 

Etter rektorperioden forlot Narve Bjørgo Tromsø, etter to tiår som universitetsbygger for det første universitet i Nord-Norge. Han ble i en kort periode direktør for Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), men i 1993 vendte han tilbake til Universitetet i Bergen som professor, der han hadde starta sin akademiske karriere. Han bosatte seg i barndomshjemmet på Frekhaug sammen med sin Kirsten. Der døde han nær 89 år gammel. Narve var raus med å dele av sine kunnskaper, tydelig i sine faglige råd, men også lyttende og omsorgsfull. Narve var et fint menneske. Vi vil minnes han med glede og takknemlighet. 

Historiekolleger ved UiT-Norges arktiske universitet

 

Kjøp og salg, redskap i imperialistenes verktøykiste

 

Publisert i Nordnorsk Debatt, avisa Nordlys 25/1 2025

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus i historie, UiT-Norges arktiske universitet 

Donald Trump vil kjøpe Grønland. Det sjokkerer de fleste, men slikt har vært prøvd før. Kjøp og salg var et velkjent verktøy i imperialismen tid. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til 1946 da Danmark takket nei til en høyt bud på Grønland. 

     

Forestillingen om det amerikanske kontinent som et domene eller en interessesfære for USA oppstod i kjølvannet av løsrivelsen fra England i 1776. I 1823 formulerte president James Monroe det som siden har gått under navnet Monroe-doktrinen. Monroe skisserte to separate innflytelsessfærer: Amerika og Europa. Doktrinen innebar at europeiske land heretter måtte holde hendene vekke fra Nord- og Sør-Amerika, dette var USAs interessesfære (domene). USA anerkjente likevel de daværende europeiske kolonier på de amerikanske kontinentene, og ville heller ikke blande seg inn europeisk politikk. 

 For USA ble utfordringa hvordan de skulle skaffe seg mest mulig innflytelse, helst kontroll, i de uavhengige statene på de amerikanske kontinentene og i de europeiske koloniene som lå innafor USAs domene (Nord- og Sør-Amerika). Det første de da grep til, var lommeboka, bl.a. da USA i 1867 kjøpte Alaska. Selger var Russland og salgssummen var 7,2 millioner dollar. 

 Grønland var ifølge Monroe-doktrinen også en del av USAs domene, men den danske kolonien på vestkysten var underlagt dansk suverenitet. USA viste helt fra 1830-årene interesse for å kjøpe Grønland. I 1832 drøftet administrasjonen under president Andrew Jackson denne idéen og i 1860-åra var utenriksminister William H. Seward inne på de samme tankene. Han mente i tillegg at også en annektering av Grønland og Island kunne være verdt å vurdere, både av økonomiske og politiske grunner. En annektering ville i så fall ha vært brudd med Monroe-doktrinen hvor USA anerkjente de europeiske lands suverenitet over eksisterende kolonier på de amerikanske kontinentene. 

 USA hadde også strategisk interesse for en annen dansk koloni innafor USAs interessesfære, nemlig Dansk Vestindia i Karibia. President Theodor Roosevelt lanserte i 1903 idéen om at USA skulle kjøpe denne danske kolonien mot at Danmark fikk suverenitet over hele Grønland. Dette ble igjen aktualisert under første verdenskrig, men da var det Danmark som uttrykte ønske om å utvide suvereniteten fra bare å gjelde sin koloni på Vest-Grønland til å omfatte hele Grønland. Danskene fikk USAs godkjennelse mot at USA fikk kjøpe den danske kolonien i Karibia, i dag De amerikanske Jomfruøyer. 

Den danske suverenitetsutvidelsen ble startpunktet for striden mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland. Det norske standpunktet var at områdene utenfor den danske kolonien på Vest-Grønland, var «ingenmannsland». I sluttfasen av denne konflikten førte det til en privat norsk okkupasjon av et område på Øst-Grønland den 27. juni i 1931 (Erik Raudes land). Den 10. juli ble okkupasjonen godkjent av den norske regjering. Det var nå blitt en statlig okkupasjon. Dagen etter gikk den danske regjeringa til sak ved Domstolen i Haag. I 1932/33 okkuperte den norske stat ytterligere et område, nå på Sørøst- Grønland, Fridtjof Nansens Land. Ingen av disse okkupasjonene omfattet grønlandske bosettinger. 

I 1933 falt dommen. Norge vant ikke fram på et eneste punkt. En grunn til det var at Norge ikke hadde støtte fra noen av stormaktene. Og Danmark hadde stormakten i vest i ryggen, i og med USA allerede hadde godkjent utvidelse av dansk suverenitet på Grønland. 

 Under 2.verdenskrig inngikk den danske ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, en forsvarsavtale med USA, den såkalte Kauffmanntraktaten (1941). Den innebar rettigheter for USA til å etablere flyplasser og militærbaser på Grønland. Dette ble starten på det amerikanske militære nærværet, og som fortsatte inn i etterkrigstida. Fra da av har Grønland blitt stadig mer strategisk viktig for USA, både militært og økonomisk. 

Siste gang Danmark fikk tilbud om å selge Grønland, er så langt jeg kjenner til, i 1946. Og ikke overraskende var det den amerikanske regjeringen som da stod med seddelboka åpen. Tilbudet var på 100 millioner dollar. Den danske regjeringens svar var et blankt avslag, men i spillet om Grønland har altså kjøp og salg vært ett av verktøyene. 

Trump er altså kjent med at kjøp og salg er et velkjent imperialistisk virkemiddel, og han er villig til å bruke det, selv om det er gått ut av bruk i våre dager. Økonomiske pressmidler og militærmakt var heller ikke ukjente virkemidler for imperialister, men bruk av makt mot en alliert er et nytt verktøy, selv i imperialismens verktøykasse. La oss håpe det blir med tanken.