Basert på et foredrag i P-2-akademiet i 2003
Lørdag den 22 august 1896 var over tre hundre mennesker samla til fest i arbeiderforeningens lokaler i Tromsø, vert var Tromsø by. Festen gjaldt Fram-ekspedisjonens menn. Den genialt enkle, men ukonvensjonelle ide, nemlig å nå trenge gjennom nordpolbassenget ved ganske enkelt å drive med isen, - et prosjekt som mange av datidens eksperter betrakta som en vanvittig ide, hadde vist seg å være realiserbar - uten tap av menneskeliv.
Det var all grunn til å feste - og festen i stort format starta altså i Tromsø.
Dagen før hadde Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen blitt gjenforent med resten av ekspedisjonen, 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i ismassene på 84 grader nord i et forsøk på å nå Nordpolen. Nå var slitet, frosten, lengselen tilbakelagt; om ikke polpunktet var nådd, hadde Fram vist at det var mulig å slippe tilbake med viktige vitenskapelige resultater og med livet i behold, ved simpelt hen å la seg fange av naturens egne krefter og ved å arbeide på naturens egne premisser.
Men festen ble til noe mer enn en varm velkomst for frammennene. Den ble en fest for nordmenn og Norge - Fram-ekspedisjonen ble nemlig øyeblikkelig gjort til et nasjons-byggingsprosjekt. Landet stod midt inne i den siste fase av veien mot selvstendighet. I 1814 var båndene til Danmark brutt og indre selvstyre etablert, men samtidig hadde landet måttet inngå et konge- og unionsfellesskap med Sverige. I 1884 hadde Stortinget bundet regjeringsmakta og dermed kongens makt, ved at det parlamentariske prinsipp var tvunget gjennom i innenrikspolitikken. Men fortsatt var utenriksstyret i kongens og svenskenes hender.
Da Fram vendte tilbake i triumf i 1896, hadde Norge nettopp måttet gjøre et ydmykende tilbaketog i spørsmålet om nasjonal kontroll over handelsforbindelsene med utlandet i den såkalte konsulatsaka. Samtidig reiste det seg en nasjonalistisk stemningsbølge i Norge i de siste tiåra av 1800-tallet. Denne bølga var dels et resultat av, men også en viktig faktor bak kampen mot unionen, den som endte i 1905.
I denne situasjonen var det ikke rart at "Fram" ble gjort til et nasjonalt symbol. Kunne ikke et folk som hadde gjennomført det ingen andre, ikke engang stormaktene hadde klart, bestemme selv både på hjemme- og utebane?
Selv om der var dype politiske motsetninger i norsk politikk når det gjaldt unionspolitikken i 1890-åra, ble Fram-ekspedisjonen et samlingsmerke for hele nasjonen. Den ble nemlig tolket som et uttrykk for norske egenskaper og dyder.
Det begynte allerede i Tromsø: Ordfører Johnsgård trakk i sin hilsningstale de historiske linjene tilbake til vikingetoktene mot nord og framholdt at ekspedisjonen ville "løfte vort land og hæve den norske Nations Plads blandt Nationerne".
Nansen takka for mottakelsen, og sørget i en av sine taler å framheve ishavsfarene fra Tromsø som hadde vist vei, og hvis årlige kamp i ishavet var vel så dristig og rosverdige som hans egen ekspedisjon. Dermed ble ishavsgastene, ja hele Tromsø en del av det store norske framstøt mot nord. Det lokale ble del av det nasjonale prosjekt.
All ære til Tromsøs velkomst, det ble en verdig start på den sammenhengende festen, for ikke å si festtalen, som fulgte Fram sørover langs kysten. Men alt blekner mot mottakelsen i hovedstaden Kristiania. Den store folkefesten for Fram-mennene ble holdt på festningsplassen søndag den 13. september, hvor tusenvis på tusenvis av mennesker var samla. Det sies det er en av de største massemønstringene i hovedstaden noen gang.
Her venta Bjørnstjerne Bjørnson, festtaleren over alle festtalere, dagens hovedtaler. Han gikk rett løs på sitt prosjekt: gjøre Framferden til et symbol på Norge, gjøre de dyder som denne ekspedisjonen representerte til nasjonale dyder, gjøre de praktiske og teoretiske kunnskapene som hadde muliggjort ekspedisjonen, til norske, - kort og godt: gjøre Framekspedisjonen norsk.
Men der fantes alternative tolkninger. Kong Oscar den 2 lanserte en av dem. Her må det innskytes at kong Oscar ikke var særlig populær på venstresiden. Dagbladet hadde til og med advart mot at han skulle blande seg inn i feiringa: ”... ved Kongehusets Nærvær vil Festens nationale Karakter ikke fremhæves, men fordunkles..” (Dgbl. 27/8). Under festmiddagen på slottet noen dager før folkefesten på festningsplassen tok kongen indirekte opp denne utfordringa. Han avslutta nemlig talen med å understreke at han som norsk konge både hadde rett og plikt til gjøre seg til talsmann for alle nordmenn i det han takket for den ”æresglands” ekspedisjonen hadde spredt over fedrelandet. Han mente også at det var rett og rimelig at nordmenn følte en særlig stolthet ved denne anledningen.
Men i motsetning til Bjørnson forsøkte han samtidig å internasjonalisere Framekspedisjonen.
Nansens nordpolferd tilhørte "hele verden og Menneskeheden i sin Almindelighed, altsaa ikke udelukkende noget enkelt land. Leiv Ericson, Vasco da Gama, Columbus, Cook, Peary, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridjof Nansen, er sejrende Bærere af et Kulturarbeide, der har Betydning for hele Verden" kan vi lese i Dagbladets referat fra kongens tale. (Dgbl 10/9 –96).
Flere hadde tidligere knytta Fram-ekspedisjonen direkte til unionsproblematikken, det gjaldt bl.a. Christian Michelsen, ordføreren i Bergen og senere statsminister. Likevel valgte kong Oscar å tolke Fram-ferden som et internasjonalt vitenskapelig og kulturelt samarbeidsprosjekt, riktignok med nasjonal gevinst. Det var ei dristig tolkning i en situasjon da enkelte kretser i Norge mente at kongens tilstedeværelse i seg selv var nok til å ta fokus vekk fra festens ”nasjonale karakter”.
Bjørnson derimot, snakket bare om Norge. Først viste han hvordan Fram-ekspedisjonen var et identifikasjonobjekt for alle nordmenn:
"Mang en gang spørger man: Det norske Folk - hvor er det norske folk, hvad er det norske folk for noget? Her er det norske folk. Her var det noget, som Veslegut og som Veslejenten og som Gamlingen med, hver eneste én, forstod og syntes at de havde del i".
Ekspedisjonen hadde virka oppdragende for norsk ungdom til selvbeherskelse, utholdenhet og mot til å sette seg store mål. "Fram" var ifølge taleren på denne måten et samlingsmerke for nasjonen og en inspirasjon til gode norske dyder.
Så snur Bjørnson på flisa: Ekspedisjonen var også et resultat av norske dyder, kunnskap og storhet:
Nansens nitidige planlegging var uttrykk for en særlig samvittighetsfullhet som igjen var et resultat av slektledd på slektledds arbeid: "et folks fineste og ædleste Arvesmykke". Nansens mot fant Bjørnson hos det norske folk. Om troskap het det: "I kan gjerne gaa ind i Husene ude ved Skjærene eller oppe under Fjeldene, saa skal en overalt finne noget af det samme". Kunnskaper, troskap og selvbeherskelse var utvikla i stille slit hos det norske folk og plutselig slo det ut i stordåd. Nå var det norske folk kommet i konfirmasjonsalderen , ifølge Bjørnson - et voksent folk "skikket til et saa fuldt Selvstyre, som Brødrefolkene har". –
Ingen skal beskylde Bjørnson for at han skjulte sine hensikter.
Hva med hovedpersonen selv, Fridjof Nansen? I begeistringen på festningsplassen var det selvfølgelig vanskelig ikke å la seg rive med. I sin takketale la han vekt på hvor viktig det var at han hadde hele nasjonen i ryggen og hvilket ansvar det innebar. På seilasen nordover langs norskekysten sommeren 1893 hadde han sett noen nordnorske fiskere reise seg i sine småbåter og hilse "Fram" i ærbødighet med bottede hoder. Da følte de, hvor nær de stod det norske Folks Hjerte. Og dersom de sviktet sin plikt, følte de at de også de sviktet folkets kjærlighet. Og de var villige til å risikere alt for plikten og kjærligheten til folk og land: ”Mine Kamerater vilde kjæmpe, saa langt Kræfterne rak, saa langt Livet rak, for Norges ære".
Nansens takketale i 1896 var sterkt prega av at han oppfatta det nasjonale som det samlende, noe som prega den borgerlig-nasjonale retninga han etterhvert ble en lederskikkelse for. Splittelse nordmenn imellom var det han var mest bekymra for, det ville virke som en hemsko for den kulturelle selvstendighetskampen og utviklinga av Norge som moderne stat. Og han brukte "Fram" som eksempel:
"En slig plan kunde blot et Folk i Verden udføre, og det var Nordmænd, - ikke fordi vi besidder Egenskaber, som er større end andre Folks, men fordi jeg tror, at Nordmændene, naar det kniber, staar mere trofast sammen end noget annet Folk."
Det er liten tvil om at Framekspedisjonen og nansenskikkelsen bevisst ble brukt i et nasjonsbyggingsprosjekt, med hovedpersonens vitende og vilje. En av hovedarkitektene bak dette var geologen og forskningspolitikeren Waldemar Christoffer Brøgger (1851-1940), mannen bak den første Nansen-biografien. Forordet til boka ble skrevet en måned før noen visste noe om ekspedisjonens skjebne, her het det at et hovedmål med boka var å påvise sammenhengen mellom den norske folkekarakteren og utviklinga av en så enestående og helstøpt personlighet som Fridtjof Nansen. Det var spesielt viktig å vise denne sammenhengen fordi boka ikke bare til de nordiske land, men også til de store kulturland.
Bjørnsons åpningsdikt i biografien bærer sterkt preg av at boka var et forsøk på å gi ekspedisjonen en nasjonal misjon. Samtidig var Brøgger meget bevisst på at ekspedisjonen ikke måtte politiseres, den måtte virke nasjonalt samlende. Han gikk derfor sterkt imot bekymringene i den radikale venstrepressen over at kongen skulle delta i feiringa.
”… skal nu virkelig partipolitikken forpeste ogsaa den rene Glæde og Begejstring over Nansens Stordaad” , skrev han i Verdens Gang midt under Frams festreise sørover langs kysten. (Hestmark 1999, s. 312).Ei politisering etter partigrensene ville dessuten være uheldig av andre grunner.
Brøgger var nemlig også ute i et annet ærend enn å gjøre Nansen til en nasjonal helt, han ville framstille Nansen som en vitenskapshelt.
Vitenskapshistorikere har pekt på det påfallende i at Norge som tidligere befant seg i den vitenskapelige periferi, i løpet av de første tiåra av 1900-tallet utvikla seg til å bli et senter for polarforskning, spesielt innafor geofysikk. Ei viktig forklaring på dette er at Brøgger så hvordan Nansens heltestatus som sportsmann, eventyrer og som nasjonal heltefigur skulle integreres med hans rolle som vitenskapsmann.
I Nansenbiografien var vitenskap og forskning et viktig, kanskje det viktigste element, i konstruksjonen av heltefiguren Nansen. Vitenskap ble identisk med dristige tokt inn i det ukjente.
Mesteparten av Nansens forskning var knytta til ekspedisjoner og mange naturvitere i hans samtid forsøkte å kopiere denne ekspedisjonsvitenskapen . Det utvikla seg en form for nansenisme i norsk vitenskap.
Et eksempel på dette var Kristian Birkeland (1867-1917) som bevisst kopierte Nansen da han planla sin nordlysforskning i Finnmark rundt århundreskiftet. Den franske versjonen av prosjektrapporten er omsluttet av et cover som viser de to observatoriebygningene i snø- og isødet oppe på Haldetoppen i Alta, det hele omkranset av et blafrende norsk flagg. Forskningsprosjektet skulle framstå som en polarekspedisjon i regi av en polarnasjon.
Samtidig understrekes det i Brøggers nansenbiografi at vitenskapelig forskning var ei heroisk oppgave i seg selv og parallellen trekkes direkte til polferdene. Det snakkes om ”oppdagelsesferdene i det stille arbeidsrum, i laboratoriet, i mikroskopets verden, i naturens dulgte verksted”, som også har stor betydning for menneskehetens og kulturens framskritt. Og en uttrykte håp om at Nansen ville fortsette sine oppdagelsesferder innafor naturvitenskapen.
Brøgger utnytta også Nansens triumfer både i 1888 og i 1896 til å bygge organisasjoner og institusjoner til fremme av norsk vitenskap. Det norske geografiske selskap ble stifta i kjølvannet av Grønlandsekspedisjonen og "Fridtjof Nansens Fond til Videnskapenes Fremme" var et resultat av jubelen over Frams hjemkomst.
De ulike måtene å tolke Fram-ekspedisjonene på er karakteristisk for de mange interessene som omgav prosjektet, noe som kjennetegnet polarforskningen på denne tida.
Den var et bidrag til den felles vestlige utforskningen av verden, samtidig markerte den Norge som nasjon. Den skapte en helt, en helt som fornyet utforskningen av Arktis og som ga nordmennene ny selvtillit. Samtidig ga denne helten en sårt tiltrengt prestisje til norsk vitenskap generelt. Ved å heroisere vitenskapen kunne Brøgger bidra til en ny og mer positiv holdning til vitenskapen i sin alminnelighet og Universitetet i særdeleshet, et universitet som helt fra forfatningskampene i 1880-åra hadde møtt en storm av kritikk fra politikkens venstreside.
Går vi tilbake til Nansens søknad om offentlige midler til framekspedisjonen ser vi at han heller ikke her var redd for å spille på nasjonale strenger; "Maatte det blive Nordmændene, som her viste Veien! Maatte det blive det norske flag, som først af alle vaiede over vor Pol!". Debatten i Stortinget på tampen av vårsesjonen i 1890 om bevilgningen til "Fram" viste da også at denne nasjonale retorikken hadde stor gjennomslagskraft da Stortinget med 73 mot 39 stemmer innvilga søknaden.
Det er likevel klart at Nansen selv la mest vekt på den vitenskapelige nytta av ekspedisjonen. "Saafremt videnskapelig Forskning overhovedet har nogen Værd for Menneskeheden, da maa det erkjennes, at den hidtil drevne Polarforskning har bragt Resultater af saa stor Betydning, at det for Tiden ikke kan overskues' hvor langt det vil række", slik oppsummerte han den lange vitenskapelige begrunnelsen for søknaden. Samtidig var han påpasselig med å understreke at en ikke kunne forvente store vitenskapelige resultater bare gjennom denne ene ekspedisjonen.
Han trakk også i svært liten grad inn den praktiske og økonomiske nytta landet kunne få på sikt, gjennom den forskning og kartlegging Fram-ekspedisjonen skulle stå for.
Nansen la, som Henrik Mohn og G.O. Sars hadde gjort da de begrunna den første store norske havforskingsekspedisjonen midt på 1870-tallet, vekt på at de nordiske landene hadde et spesielt ansvar og spesielle betingelser når det gjaldt polarforskning.
Også det akademiske kollegium ved det matematisk/naturvitenskapelige fakultet kobla i sin uttalelse vitenskap og nasjonal selvhevdelse på en kontant måte. Kollegiet påpekte at prosjektet ville bidra til å hevde Norges gode navn og rykte blant de nasjoner som hadde "Sans og Hjerte" for "høiere Formaal". "De høiere Formaal" var vitenskapelig utforskning.
"Lysakerkretsen", kjernetroppen for de by-nasjonale, hvor Nansen var en av lederskikkelsene, la stor vekt på å vise hvordan kulturell vekst skapte grunnlaget for det nasjonale. Fridtjof Nansen ville i likhet med sine meningsfeller at Norge skulle markere seg som en kulturstat, ikke minst ved å hevde seg innafor vitenskapene.
Da 100-årsjubileet for matematikeren Niels Henrik Abel skulle markeres, mente Nansen at mest mulig måtte gjøres ut av en slik begivenhet. En kunne da markere for verden ”vår rett til å eksistere som egen kulturstat", som han skrev i et brev til Bjørnson i 1902.
Vitenskap, kultur og politikk gikk med andre ord hånd i hånd. Det var slett ikke spesielt for Norge. Tvert imot, dette føyer seg pent inn i samtidens vestlige vitenskapstradisjon beskrevet i en lang rekke studier i de siste tiåra.
Den naturvitenskapelige kartlegginga av Canada var av avgjørende betydning for framveksten av en nasjonal identitet. Det skapte ideen om en transkontinental nasjon, naturvitenskapsfolk fikk æren for å ha ”oppfunnet Canada”. I USA ble den amerikanske ”vesten” inkorporert i nasjonen, amerikanisert, gjennom geografisk og geologisk kartlegging. I Sverige fikk polarforskningen og vitenskapelig kartlegging av Nord-Sverige betydning for den nasjonale selvhevdelsen og nyorienteringa Sverige gjennomgikk i siste halvdel av 1800-tallet.
Vitenskapen, ikke minst naturfagene ble bestemmende for forståelsen av Arktis. Det var gjennom vitenskapens linser bildet av det nordlige steg fram.
En skal derfor være forsiktig med å gjøre Brøgger og alle andre norske vitenskapsmenn som virket som nasjons- og vitenskapsbyggere i denne perioden, mer instrumentelle og strategiske enn de i realiteten var. Det er fristende å starte den store jakten etter vikarierende motiv. For aktørene den gang var det å drive forskning i nasjonens navn både legitimt og rosverdig. Det å virke som forsker og samtidig engasjere seg i økonomisk eller politisk virksomhet var heller ikke så problematisk som i dag.
Den vitenskapelige aktiviteten var i seg selv en integrert og viktig del av konsolideringen av nasjonalstaten og i forsøkene på å legge nytt land inn under seg. Historien forteller oss at den vitenskapelige utforskningen i seg selv var en av hovedpilarene i vestens kulturelle erobring av verden, fra pol til pol, i vest og øst. Inkorporeringa av Svalbard på 1920 tallet og det mislykka forsøket på å vinne Øst-Grønland først på 1930-tallet er norske eksempler på denne prosessen.
9 år etter at Fram vendte hjem, brøt Norge ut av unionen med Sverige den 7. juni 1905. Nansen har i alle viktige historiske framstillinger blitt beskrevet som en avgjørende aktør i arbeidet med å sikre 7.juni vedtaket gjennom sin rolle som diplomat i superklassen.
Nansen var nemlig villig å bruke sin kjendisstatus i utlandet til beste for sitt land og sikret dermed at stormaktene godtok oppløsninga av den svensknorske unionsstaten. Særlig var den engelske støtten viktig. Vår første utenriksminister Jørgen Løvland uttrykte det slik: "Nansen var mannen som fikk England til å holde paraplyen over oss i 1905". (R. Berg. 1996 s. 163).
Mindre påakta er hans rolle som opinionsleder i de avgjørende månedene før 7. juni. I den kritiske tida før bruddet var et faktum, klarte Nansen gjennom sin inngripen i den offentlige debatten å bidra til å snu stemninga fra usikkerhet og splittelse til ei samla oppslutning om å bryte med Sverige og bli herre i eget hus.
I en kort artikkel i "Samtiden" og i en serie på fem artikler i Verdens Gang kasta han loddet: "spørsmålet er ikke lenger egne konsuler, men Norges suverenitet". Til bestyrtelse for mange og til andres begeistring gikk han til frontalangrep mot statsminister Hagerups politikk og mot Bjørnsons forhandlingslinje.
Han klarte i denne saka å oppnå det som var den bærende tanke i hans nasjonalisme: å samle folket til ett ønske og en vilje, med Bjørnsons ord fra 1896:
Som fra vor tvedragt ud han brød,
de onde aander at besværge:
thi smeltet i en stordaads glød
vi hærdes sammen til étt værge.
”.. saa langt livet rakk, for Norges ære”.
