Nansen på sokkel i Vardø
Av Einar-Arne Drivenes
Vardø var det siste Fridtjof Nansen så av fedrelandet da han i slutten av juli 1893 satte kurs mot Karahavet med polarskuta Fram. Og det var Vardø som først tok imot han og Hjalmar Johansen da de vendte hjem i triumf nesten på dagen tre år senere.[1]
Det var ingen tilfeldighet at Vardø ble utgangspunktet for ekspedisjonen. Vardø var i århundrer landets grensepost mot øst, mot Russland. Her ble festningsverk og kirke reist i middelalderen for å markere norsk suverenitet og kongemakt. Men stedet hadde også vært siste havn for dristige ekspedisjoner inn Kvitsjøen, Østisen, Karahavet og selveste Nordøstpassasjen. Hit kom den engelske sjøfareren Richard Chancellor i 1553 for å finne veien gjennom Nordøstpassasjen, her var Stephen Burrough innom i 1556 og 1557 i et nytt forsøk på å finne seilingsruter østover, og her var Willem Barentsz i samme ærend 40 år senere. Hit kom kong Christian IV på sin berømte Finnmarksreise i 1599, den eneste norske konge som besøkte Finnmark før kong Oscar II i 1873. Kong Oscar var selvfølgelig også innom byen. Og da de sentrale delene av Polhavet, havbassenget mellom Asia, Europa og Amerika, ble mål for polarekspedisjonene, var Vardø tidvis utgangspunktet, men også hjemkomsthavn for dristige prosjekter. Det gjaldt for eksempel den østerriskungarske polarekspedisjonen 1872-1874, Payer-Weyprecht-ekspedisjonen. Tilbakekomsten til Vardø 3. september 1874 skapte en mediebegivenhet i hele Europa.[2]
Avskjed
Nansens polarekspedisjon var spektakulær. Sammen med 12 andre menn skulle han føre Fram inn i isen et sted nord for Sibir og la seg fange av ismassene. Havstrømmene skulle så bringe is og skute over Polhavet, forhåpentligvis også over selve polpunktet. Teorien var basert på funn av vrakgods og tømmer på Grønland som stammet fra Sibir. Men det var kun en teori som ingen ennå hadde testet. Ingen hadde heller til da bygget ei skute som kunne motstå skruisens ødeleggende krefter.
Ryktene hadde løpt foran Fram nordover langs kysten. Vardøværingene, ja til og med noen fra Vadsø, hadde stått på kaiene og ventet i timevis på Nansen og hans menn. Ventetida hadde blitt brukt til å samle penger til musikkorpset Nordpolen som var i beit for ei stortromme. Korpset bidro dag også med en verdig musikalsk velkomst fra moloen da Fram endelig viste seg. Og havna var full av båter og flagg.[3]
I Vardø ble Fram liggende noen dager for å reingjøre og skrape skroget for skjell og grønske og gjøre de hektiske siste forberedelser før avreisen. Men det ble også tid til å nyte livets og sivilisasjonens goder før strabasene som lå foran. Nansen og hans mannskap takket ikke nei til byen gjestfrihet, som bl.a. innebar ”en dundrende fest, med taler og champagne i rigelige strømme.”[4] Like stort inntrykk var et besøk i ett av byens offentlige bad. På 1890-tallet fantes det to-tre kvenbad i Vardø. Badene hadde to sider som var adskilt, ”fiskersida” hvor det kostet tjufem øre å bade, mens en måtte betale omtrent tre ganger så mye på ”storkarsida”.[5]
Vi kan vel gå ut fra at Nansen hadde vært gjest på ”storkarsida” hvor han lå og ble kokt av den hete vanndamp som
… stadig blir fornyet ved at slå vand på gloende stene inde i en uhyggelig varmeovn, selve helvede værdig; og alt imens blir en pisket med bjerkeris av unge kvænpiger. Siden blir en gnid, vasket, og tørket så yndig og net. Det hele velstelt, rent, og koseligt.
For Nansen må det ha vært en nærmest himmelsk opplevelse: ”Jeg kom til at tænke på, om ikke gamle fader Muhamed har fåt i stand noget slikt i sit paradis.”[6] Andre reisende vitenskapsmenn og akademiske kolleger av Nansen ble da også entusiastiske tilhengere av den kvenske badekulturen etter et besøk i Vardø. Det gjaldt bl.a. geologen Hans Reusch som var innom først på 1890-tallet. Til de som rettet den moralske pekefinger mot de kvinnelige badeassistentene, hadde han følgende å si: ”Den som driver dette bad, er en strengttroende læstadiansk kvinne, som ingen upassende spøg skal tillade.”[7] Nansen synes ikke å ha vært særlig opptatt av den moralske siden av saken, for ham var det kun nytelsen som gjaldt.
Det ble et beveget farvel til Vardø. På samme måte som tilbakekomsten tre år senere ble avskjeden preget av emosjoner. Nansens følelser gjaldt ikke minst folk og land, eller mer presist: fedrelandet. Denne følelsesmessige innlevelse skal vi se ble viktig da Fram etter hjemkomsten ble ”nasjonalisert”, gjort til et nasjonalt symbol og etter hvert ble et nasjonalt ikon. Nansens egen beskrivelse av avskjeden i boka Fram over Polhavet gir et vink om det. Mens byen ennå lå i rolig søvn, kastet de loss en grytidlig sommermorgen. Nansen maler fram hva han ser: mastene på havnen, hustakene og pipene mot den kjølige morgenhimmel. Plutselig brøt sola gjennom tåka og ”smilte over stranden. Hård, nøgen og veirbidt, i morgendisen, men enda fager, hist og her små huse og skuter, - og hele Norge bag …”. Undrende stod han så ”landet langsomt svinde i himmelbrynet. Mon hva der vil hænde for os begge, inden vi atter ser dig stige over havet? Snart kom skodden og tog alt.”[8] Nansen tar farvel med fedrelandet som om det skulle være en kjær venn.
Kvinnen
Men de mest stormende følelsene delte Nansen bare med ektefellen, Eva. De gjaldt da også hans forhold til henne. Avskjeden var preget av store stemningsskifter og, naturlig nok, dårlig samvittighet. Hjemme satt Eva med deres førstefødte, Liv, bare 6 mnd gammel. I hver havn nordover skrev han til henne, ofte flere brev, til tider flere brev om dagen. De avslører at brevskriverens humør har vært like ustadig som den nordnorske sommeren. Tromsø hadde tatt imot Fram med et skikkelig grisevær. Snøbyger midt i juli var i overkant selv for en polfarer. ”Det er de sureste julidager jeg har oplevet.” Men en kunne vel ikke vente seg noe annet av en by som ”…holdt skirend St.Hans dag, …”.[9] I Vardø derimot opplevde han strålende nordnorsk sommervær og sol døgnet rundt.
Her er så herlig, midnatssolen står i havet i nord, og her sidder jeg og ser udover den blå rolige havflade mod øst, --- sindet er så lyst og naturen så vakker og vugger meg i lykkelige drømme – Å hvor livet dog er skjønt for os to, --- Bare tanken ubevisst falder på Dig så stryger der noget varmt, blidt og ømt gjennem sindet; å det er så godt Evan min at tenke på Dig, lenge og sødt. [10]
Men brevvekslingen avslører også at det var mye de ikke hadde fått sagt hverandre ansikt til ansikt. Brevene strømmer riktig nok over av kjærlighetserklæringer, men som Roland Huntford, Nansens biograf skriver, det hele virket som et desperat forsøk ”i siste øyeblikk på å få til den samtalen, som underlig nok alltid glapp unna når de var sammen hjemme.”[11] Det var problematisk å snakke om de store følelsene, atskillig letter å skrive om dem – et velkjent fenomen knytta til tradisjonelle mannroller, ikke minst ”polarmannen”.[12]
En tilværelse som polarforsker, overvintrer eller ishavsgast betydde i varierende grad atskillelse fra kone, kjæreste, barn og sosialt nettverk på fastlandet. Mest ekstremt gjaldt det de som overvintret, enten de nå var forskere eller fangstfolk. Egenskaper og teknikker for å tåle denne atskillelsen var viktige, men også viljen til å ta dette bruddet blir ofte understreket. I en av sine bøker skriver John Giæver om en dansk overvintrer på Grønland, Richard Bøgvad. ”Hva ville De ha gjort om De hadde vært nygift like før avreise?” spør Giæver leserne. ”Richard Bøgvad gikk i land og overvintret”, var det svar Giæver la i munnen på leserne. Underforstått: denne dansken var et skikkelig mannfolk.[13]
Hvordan taklet en så dette fraværet fra sine kjære? De snakket ikke om det, skal en tro mye av polarlitteraturen og også John Giæver. ”Aldri nevnte han med et ord den unge kvinnen som satt og ventet nede i Danmark og som fikk et kort lite brev den høsten istedenfor mannen sin. Nei, vi diskuterte heller inkafolkets religion eller muligheten for et Skandinavias Forente Stater. Aldri ble vi enige. Det var ikke meningen heller.”[14]
Fangstmannen Bjørvik Jakobsen forteller fra Spitsbergen at han og hans to kamerater ble enige om ikke å prate om politikk, religion, kjærester eller koner. Slik kunne de unngå å provosere hverandre.[15] Selv i fangstdagbøkene gir fangstmenn sjelden uttrykk for følelser, med noen få unntak. Hjemlengsel, savn etter kone, barn eller familie, depresjoner skulle kureres med arbeid og daglige faste rutiner som holdt tankene på plass. Føleri eller ”kjerringsjuke” kunne kureres med hardt arbeid: ” Sett karen i arbeid så hardt at han stuper i køya utpå seinkvelden. Jag han opp om morgenen. Til arbeids med elendigheta, arbeid er god medisin.”[16]
Heller ikke Nansen ønsket å dele med andre sine kvaler, sin sinnsstemning og til tider fortvilelse når det gjaldt avskjeden med Eva. Flere ganger understreker han i sine brev hvordan han kjempet mot tårene og måtte ta seg sammen i samvær med andre når temaet var Eva og Liv. ”Jeg blir så rørt over de brevene, … at jeg har min nød ved at ikke gråte så andre ser på det …”.[17] Under avskjedsfesten i Vardø ble det også holdt en tale for Eva, og Nansen kjempet igjen med tårene, ”men en må jo bekjempe sig, og jeg tror ikke nogen så noget på mig.”[18]
Mannen
De polare mannsidealene var preget av verdier som styrke, aktivitet, uavhengighet, mot, lederskap, aggressivitet, men først og fremst kontroll over følelser. Men mannsidealer varierer med tid, sted og miljø.[19] Og mannsrollen har selvfølgelig også skiftet karakter gjennom tidene. På 1700-tallet og første del av 1800-tallet, under romantikken, skulle mannen vise følelser. ”… a real man should show his tears as often and as much as possible. When King Gustav III visited the theatre in 1781 he was so moved by the play that he was crying from the start until the end; and so did the ones who observed the royal weeping.”[20]
Et par generasjoner senere ble tårer og følelser forbundet med svakhet og det feminine. Det var en følge av at selvkontroll etter hver ble en viktigere del av mannsrollen. Det er da heller ikke vanskelig å tenke seg at en ekspedisjon mot Nordpolen ville forsterke nettopp dette elementet i mannsrollen, lederskap måtte kreve selvkontroll. Men det betyr ikke at følelseslivet er uten betydning i polarhistorien, heller tvert imot. Roald Berg har i sine studier av Roald Amundsen og den nye generasjonen polare aeronauter på 1920-tallet (Riiser-Larsen, Balchen, Ellsworth) hevdet at de var ”tyrannisert” av sine følelser mot hverandre.[21] Mange av Nansens problemer med sin lederrolle under Fram-ekspedisjonen kan vanskelig forklares uten også å se dem i lys av hans følelser overfor Eva. Den på mange måter hasardiøse beslutningen om å forlate Fram vinteren 1895 i et framstøt mot polen, hadde ifølge Roland Huntford også et skjult motiv, ” – å komme tidligere tilbake til Eva.”[22]
Hjemkomst.
Var avreisen preget av festivitas og følelser, ble hjemkomsten et fyrverkeri i sjampanje, festtaler, banketter, smil og gledestårer. Og festen startet i Vardø. Hit kom Hjalmar Johansen og Fridtjof Nansen 13. august 1896, nokså nøyaktig 17 måneder etter at de hadde forlatt Fram i et forsøk på å nå Nordpolen. De hadde måttet snu på vel 86 grader nord. Etter en dramatisk retur nådde de høsten 1895 Frans Josef Land, hvor de overvintret. På vei sørover langs kysten støtte de i juni 1896 på den engelske polarforskeren Frederick Jackson som kunne skaffe dem skyss hjem.
Samme dag som Nansen og Johansen ankom Vardø, kom Fram seg løs fra isen nord for Spitsbergen. Nå var slitet, frosten, lengselen tilbakelagt. Om ikke polpunktet var nådd, hadde mannskapet på Fram vist at det var mulig å slippe tilbake med viktige vitenskapelige resultater og med livet i behold, ved simpelt hen å la seg fange av naturens egne krefter og ved å arbeide på naturens egne premisser. Det eneste bruddet på dette prinsippet var selve framstøtet mot polpunktet, en kamp mot isdriften og naturkreftene. Den striden endte da også i nederlag.
Det eneste skår i gleden under dagene i Vardø, var at Nansen og Johansen ikke visste noe om Frams skjebne, selv om Nansen i telegrammet til landets statsminister skråsikkert slo fast: ”Venter ”Fram” hjem i år.”[23] Ved en tilfeldighet var opphavsmannen til den teorien som hele prosjektet var basert på, i Vardø denne dagen, nemlig grunnleggeren av norsk meteorologi og fysisk oseanografi, professor Henrik Mohn. Han hadde også tatt farvel med Fram i Vardø da ekspedisjonen forlot landet tre år tidligere. Mohn hadde i 1884 holdt et foredrag om de vrakrestene som hadde blitt funnet etter Janette-ekspedisjonen på vestkysten av Grønland. Jeanette hadde blitt skrudd ned av isen ved de Nysibirske øyer utenfor Sibirkysten i 1881. Mohn mente at vrakrestene hadde blitt ført med en strøm som måtte gå over tvers Polhavet og videre ned langs Grønlands østkyst. Det satte Nansen på ideen om å la seg drive over Polhavet. Mohn var også en av hovedmennene bak den første større norske forskningsekspedisjonen i Nord-Atlanteren (Nordhavet) og i arktiske farvann, Nordhavsekspedisjonen 1876-78. Resultatet av den ekspedisjonen var bl.a. at de like godt døpte om Nordhavet til Norskehavet. Mohn knytta også tidlig kontakt med det nordnorske ishavs- og fangstmiljøet for å få fangsfolkene til å sende inn meteorologiske observasjoner.[24] Mohn hadde vært en aktiv støttespiller for Nansens prosjekt fra første stund.
Det ble et hjertelig møte. Nansen hadde først vært innom Telegrafstasjonen og sendt telegram til Eva, Hjalmar Johansens mor, til de andre ekspedisjonsdeltakernes nærmeste, til kongen og til den norske regjering, i den rekkefølgen. Telegrafbestyreren hadde fortalt at professor Mohn var i byen, han skulle befinne seg på hotellet. Nansen og Johansen brøytet seg da vei gjennom folkemengden som hadde begynt å samle seg i gatene etter at nyheten hadde sivet ut. Nansen stormet inn og spurte etter Mohn:
Han var på sitt værelse nummer så og så, het det; men han sov nok middagslur. Hva respekterte jeg middagslur i det øieblikk? Jeg dundret mot døren og rev den op. Der lå Mohn på sofaen og leste, med lang pipe. Han skvatt op, stirret vilt som et galt menneske på den høie mannen som blev stående på dørstokken; - pipen falt i gulvet, det kjempet i ansiktet, og så brøt det ut: ”Kan det være sant? Er det Fridtjof Nansen?” Han var visst redd for sig selv, var redd han hadde et syn; men da han så hørte min velkjente stemme, brøt tårene frem; ”Gud være lovet at De ennu er i live!” Og han styrtet i mine armer. Så kom turen til Johansen.[25]
Fedrelandet
Byens ordfører, overrettssakfører Nordvang startet øyeblikkelig forberedelsene til velkomstfesten, og søndag 16. august var arbeiderforeningens sal pyntet til fest, ”takket være byens damer” som det het i Vardøposten.[26] Damene hadde lagt seg i selene, og utsmykningen var både ”rig” og ”smagfuld”, med ”flag, guirlander og malerier m.v.” Og ved 9-tiden ankom æresgjestene til ”tordnende hurraraab”. Ordføreren holdt talen for Nansen hvor han understreket hvilken bragd han og Johansen hadde utført ikke bare på egne vegne, men også ved at ferden ville komme fedrelandet til gode. Talen ble avsluttet med med ”rungende hurraer og fanfarer”.
Så sang vardøværingene:
Ja, vi hilser Nordens Nansen
Som han stiger frem,
Velfortjent han Hæderskransen
Bringer med sig Hjem,
Idrætskonge er han vorden,
Norge har ham kjær.
Velkomst fra det høie Norden
Bringer vi Dig her.
Ja, for lange 3 Aar siden
Vardø du forlod.
Fuld af Haab var Ventetiden;
Thi Du eied’ Mod.
Verden kjendte Dine Kræfter,
Mod og Energi,
Varmt Dit Hjerte higed efter
Polens Sceneri.
Ja, modtag fra hele Verden
Millioners Pris.
Aldrig glemmes Nansenfærden
Mellem Polens Is.
Vær velkommen da tilbage,
Hør vor varme Bøn:
Gud velsigne Dine Dage
Norges ædle Søn.[27]
Nansen takket for den varme sympati og deltakelse Vardøs befolkning hadde vist han, og mintes ennå med takk den hengivenhet de hadde vist ved hans avreise fra byen. Meget beveget skildret han sine lengsler om bord i Fram i den lange ”polarnat, hvorledes Norge beskjæftigede hans tanke, og da ikke minst det sted, hvor han sidst satte foden på norsk grund.”[28]
Så skålte han for byen.
Velkomsten i Vardø ble starten på en sammenhengende fest, kysten rundt fra by til by: Hammerfest, Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Larvik, og den store finalen i Kristiania. Og overalt i skipsleia ble de møtt av båter, små og store, som kom ut for å hilse Fram-mennene. Harstad, ennå ikke by, hadde de egentlig bestemt seg for å seile forbi, men Nansen ombestemte seg da de så den mottakelsen som var forberedt: et ildhav av bål og mange hundre ”kulørte lamper som i forskjellige figurer kransede omtrent samtlige huse.” Et vakrere syn kunne en neppe tenke seg, het det i Tromsø Amtstidende.[29] I Trondheim mente en at over 20 000 mennesker hadde møtt fram, over halvparten av byens befolkning. I hovedstaden ble dette den største festdagen i byens historie.[30] Talene som ble holdt kysten rundt, var stort sett en uendelig variasjon over to tema:
Det eine var ein stordåd som heile verda beundra, og som gjorde Noregs namn kjent, ja som gjorde kjent at det i det heile fanst noko slikt som Noreg. Det andre var at endeleg hadde heile nasjonen noko å samla seg om etter år med uforsonleg politisk strid.[31]
Landet stod midt inne i den siste fase av veien mot selvstendighet. I 1814 var båndene til Danmark brutt og indre selvstyre etablert, men samtidig hadde landet måttet inngå et konge- og unionsfellesskap med Sverige. I 1884 hadde Stortinget bundet regjeringsmakta, og dermed kongens makt, ved at det parlamentariske prinsipp var tvunget gjennom i innenrikspolitikken. Men fortsatt var utenriksstyret i kongens og svenskenes hender. Mens årene fram til 1884 var preget av striden om parlamentarismen, ble de to neste tiårene preget av politisk uenighet om landets forhold til unionen.
I denne situasjonen var det ikke rart at Fram ble gjort til et samlende nasjonalt symbol. Hele ferden sørover langs kysten – fra Vardø til Kristiania – var et sammenhengende forsøk på å nasjonalisere ekspedisjonen. I Vardø brukte en kort og godt nasjonalsangen som mal når velkomstsangen skulle komponeres, det gjaldt både tekst og melodi. Det kan knapt gjøres klarere om en ønsket å gjøre dette til et nasjonalt prosjekt. Under den store folkefesten på festningsplassen i Kristiania en måned senere fullførte nasjonalsangens opphavsmann, Bjørnstjerne Bjørnson, dette prosjektet. Hans tale var en mesterlig blanding av argumenter, retorikk og følelser med et eneste mål for øye, å gjøre Fram norsk. Det viktigste grepet var å skape en følelsesmessig identifikasjon mellom Nansens ekspedisjon og folk flest:
Mang en gang spørger man: Det norske Folk - hvor er det norske folk, hvad er det norske folk for noget? Her er det norske folk. Her var det noget, som Veslegut og som Veslejenten og som Gamlingen med, hver eneste én, forstod og syntes at de havde del i.[32]
Ekspedisjonen hadde virket oppdragende for norsk ungdom til selvbeherskelse, utholdenhet og mot til å sette seg store mål. Fram var ifølge taleren på denne måten et samlingsmerke for nasjonen og en inspirasjon til gode norske dyder. Så snur Bjørnson på flisa: Ekspedisjonen var også et resultat av norske dyder, kunnskap og storhet. Nansens nitidige planlegging var uttrykk for en særlig samvittighetsfullhet som igjen var et resultat av slektledd på slektledds arbeid: ”et folks fineste og ædleste Arvesmykke”.[33] Et motsvar til Nansens mot fant Bjørnson hos det norske folk. Om troskap het det: ”I kan gjerne gaa ind i Husene ude ved Skjærene eller oppe under Fjeldene, saa skal en overalt finne noget af det samme”.[34] Kunnskaper, troskap og selvbeherskelse var utvikla i stille slit hos det norske folk og plutselig slo det ut i stordåd.
Der fantes riktignok alternative tolkninger. Kong Oscar II lanserte en av dem. Her må det innskytes at kong Oscar ikke var særlig populær på venstresiden. Dagbladet hadde til og med advart mot at han skulle blande seg inn i feiringa: ”... ved Kongehusets Nærvær vil Festens nationale Karakter ikke fremhæves, men fordunkles...”.[35] Under festmiddagen på slottet noen dager før folkefesten på Festningsplassen forsøkte kongen å internasjonalisere Fram-ekspedisjonen.[36] Nansens nordpolferd tilhørte ”hele verden og Menneskeheden i sin Almindelighed, altsaa ikke udelukkende noget enkelt land” kan vi lese i Dagbladets referat fra kongens tale.[37] Kong Oscar prøvde på den måten å tolke Fram-ferden som et internasjonalt vitenskapelig og kulturelt samarbeidsprosjekt, riktignok med nasjonal gevinst. Det var ei dristig tolkning i en situasjon da enkelte kretser i Norge mente at kongens tilstedeværelse i seg selv var nok til å ta fokus vekk fra festens ”nasjonale karakter”.[38] Forsøket fra kongen falt da også på steingrunn.
I Nansens mange taler under velkomstfeiringene og i bøker og skrifter om Fram-ferden motsetter han seg aldri denne nasjonaliseringa av sitt store prosjekt. Han forsterker den heller ved å understreke den emosjonelle bindingen mellom Fram-mennene og det norske folk. I sin takketale på Festningsplassen la han vekt på hvor viktig det var at han hadde hele nasjonen i ryggen og hvilket ansvar det innebar. På seilasen nordover langs norskekysten sommeren 1893 hadde han sett nordnorske fiskere reise seg i sine småbåter og hilse Fram i ærbødighet med blottede hoder. Da følte han hvor nær han og hans menn stod det norske folks hjerte. Dersom de sviktet sin plikt, følte de at de også sviktet folkets kjærlighet. Og de var villige til å risikere alt for plikten og kjærligheten til folk og land: ”Mine Kamerater vilde kjæmpe, saa langt Kræfterne rak, saa langt Livet rak, for Norges ære".[39]
Ishavsbyene
Under velkomstfeiringene i ishavsbyene Vardø, Hammerfest og Tromsø var Nansen påpasselig med å skrive disse byene inn i denne nasjonale fortellingen.[40] Det var neppe kun av høflighetsgrunner. Nansen hadde lært av den finsk/svenske polarforskeren og grunnleggeren av den skandinaviske polarforskningsskolen, Adolf Erik Nordenskiöld, at kunsten å ta seg fram og overleve i polarstrøkene måtte læres av de folk som til daglig levde der.[41] Nansen hadde gjort sine første erfaringer på en selfangstskute fra Vestfold og siden gått i skole hos inuittene under sin overvintring på Grønland vinteren 1888/89. Nordenskiöld hadde utnyttet både kunnskaper, ferdigheter og utstyr som Skandinavias eget arktiske urfolk, samene, hadde utviklet, men ikke minst hadde han gjort bruk av nordnorske ishavsfolk og isloser under sine ekspedisjoner.[42] Nansen hadde derfor god grunn til å takke og inkludere sitt vertskap i de tre nordnorske ishavsbyene.
Den moderne norske ishavsfangsten startet på slutten av 1700-tallet/begynnelsen av 1800-tallet. Med inspirasjon og kompetanse fra russisk hold greide handelsmenn i Hammerfest å få organisert og rustet ut fangstfolk til områdene rundt Svalbard. [43] Litt senere kom Tromsø med, og gikk etter hvert forbi Hammerfest. Vardø kom senere i gang med ishavsfangsten, og så seint som i 1888 skrev Vardøposten at ishavsfangsten ennå var i sin barndom i Vardø. Mens Hammerfest i tidsrommet 1896-1914 årlig utrustet mellom 22 og 36 fartøyer, lå det tilsvarende tallet for Vardø mellom 2 og 11 fartøyer.[44]
Vardø var derimot ledende når det gjaldt handelsforbindelser og økonomisk samkvem med Russland. Byen var vertskap for russiske sesongarbeidere og fiskere. I tillegg kom den store handelsvirksomheten pomorhandelen representerte. På 1870-tallet var det gjennomsnittlig per år nesten 300 skipsanløp til og fra Russland, mens antallet skipsanløp på 1890-tallet hadde steget til 360-390 i gjennomsnitt pr. år. Til sammenligning ble det i Tromsø bare registrert mellom 30 og 51 skipsanløp til og fra Russland per år på 1890-tallet. Vardø var således definitivt ”pomorhovedstaden” i Norge.[45]
Fangst- og handelsmiljøet i de tre nordligste byene, Tromsø, Hammerfest og Vardø, var en viktig kunnskapsbase m.h.t. logistikk, navigering og kunsten å overleve i polarstrøkene. Nå var langt fra alle polarforskere like begeistret som Nordenskiöld, Nansen og Amundsen for nordnorske fangstfolk. Østerrikeren Weyprecht som på 1870-tallet hadde vært med på oppdagelsen av Frans Josef Land, hadde store innvendinger til ferdigheter, arbeidsmoral, og evne til å fryse hos nordnorske ishavsfolk, til tross for at islosen om bord på hans ekspedisjonsskip var den legendariske Tromsø-skipperen Elling Carlsen.[46]
Også på en mer direkte måte spilte ishavsskippere en rolle i utforskningen av polarområdene. En rekke av dem var opptatt av geografiske og vitenskapelige spørsmål. Det var resultatet av det samarbeidet de hadde hatt med svenske polarforskere på 1850- og 1860-tallet, som leide både fartøyer og mannskap fra Tromsø under sine ekspedisjoner til Spitsbergen. Geologen Karl Pettersen som var sterkt involvert i opprettelsen av Tromsø Museum, og meteorologen Henrik Mohn oppmuntret, som nevnt, skipperne til å foreta systematiske observasjoner og skaffet også sponsorer til innkjøp av vitenskapelige instrumenter. Skipperne skulle fylle ut daglige skjemaer med bl.a. barometerstand, temperatur, vindstyrke og nedbør, foreta opplodning av farvannene, observere strøm og isforhold. Dette materialet skulle så stilles til disposisjon for forskere.[47]
Nå viste det seg ikke å være like enkelt å skrive det betydelige kvenske ishavsmiljøet i Hammerfest og Alta inn i en norsk fortelling om den økonomiske erobringen og utforskningen av Arktis.[48] Men Nansen var i 1896 påpasselig med å nevne både Vardø og Hammerfest i tillegg til Tromsø, da han holdt sin tale for fangstfolk og ishavsskippere under festen i Tromsø. Ifølge referatet i Tromsø Stiftstidende ordla Nansen seg slik:
Der er tidligere i aften talt om Vikingefærd og Vikingenatur. Ja det finder man nok af heroppe. Jeg sigter til alle de kjække og dristige Ishavsskippere som fra Tromsø, Hammerfest og Vardø Aar etter Aar ligger oppe i Ishavet med sine smaa Fartøyer, ---De er idrettsmænd disse Folk, og deres Færd er en Vikingefærd Aar efter Aar. Deres Bedrifter i Ishavet er ligesaa meget Ros værd som vor.[49]
Kvinnene ble heller ikke glemt i festtalene. Nansen var raus med komplimentene også under festlighetene i de tre ishavsbyene. Ikke minst gjaldt det i Hammerfest hvor han ble gjenforent med Eva. I sin tale for ”Kvinden” understreket Nansen at bak hver stor og mandig dåd, sto kvinner. ”Fru Nansen var da meget bevæget”, kunne Finnmarksposten fortelle.[50]
I Vardø noen dager tidligere hadde konsul Anton Holmboe holdt en tale for Eva Nansen der han framhevet viktigheten av den feminine støtten. Ifølge Vadøposten understreket Holmboe dybden i den kjærlighet som ga seg utslag i en slik tro og tillit som Eva Nansen hadde vist. ”Den kjærlighed maatte være stærk som sligt savn kunde bære.”[51] Nansen takket rørt for talen. Ingen kunde vurdere betydningen av det kvinnelige element i naturen slik som han og hans kamerater framholdt han i sin takketale.[52] Så tømte Nansen sitt glass for ”kvinden og da isærdeleshed for Vardøkvinder.”[53] Etterpå gikk dansen hele natten: ”Polfarerene lod til med meget energi at opfriske gamle kunster.”[54] Først i sekstida neste morgen marsjerte selskapet med byens musikkorps Nordpolen i spissen ned til dampskipskaia hvor Nansen og Johansen gikk om bord i postskipet.
Hadde den Vardø-damen som er gjenstand for dette festskriftet vært født tre generasjoner tidligere, hadde hun ganske sikkert svinget seg i valsen med Fridjof Nansen i den lyse Vardø-natten i 1896.
Kilder og litteratur
Nasjonalbiblioteket, Oslo, Brevs. Nr. 48 Nansen, Fridtjof til Nansen, Eva.
Dagbladet årg. 1896. Kristiania.
Finnmarksposten årg. 1896. Hammerfest.
Tromsø Amtstidende årg. 1896. Harstad.
Tromsø Tidende årg. 1896. Tromsø.
Vardøposten årg. 1896. Vardø.
Balsvik, Randi Rønning 1989/2007, Vardø Grensepost og fiskevær. Bd.1-2. Vardø, Vardø kommune.
Balsvik, Randi Rønning 1992, Pomorbyen, Vardø og Russland. I Einar Niemi (red.), Pomor. Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
Berg, Roald 2006, Gender in Polar Air: Roald Amundsen and his Aeronautics. Acta Borealia, Vol 23.
Berg, Roald 2004, Amundsen og hans aeronauter. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.), Norsk Polarhistorie. Bd.1. Ekspedisjonene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
Bjørnsen, Vidar 2003, Naturvitenskap og politikk. Den norske Nordhavsekspedisjonen 1876-78. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.
Drivenes, Einar-Arne 2003, ”…saa langt livet rakk, for Norges ære.” Polarforskning og nasjonsbygging. P2-Akademiet XXVIII. Oslo, Transit.
Drivenes, Einar-Arne 2007, Polarmannen. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord. Tromsø, Kvinneforsks skriftserie 6.
Fulsås, Narve 2004, ”En æressag for vor nation”. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.), Norsk Polarhistorie. Bd. 1. Ekspedisjonenene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
Giæver, John 1970, Den gang jeg dro av sted. Oslo, Tiden Norsk Forlag.
Gerrard, Siri 2007, Marginalisering av næring – mangfold av maskuliniteter: refleksjoner omkring endringer i fiskerliv. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord. Tromsø, Kvinnforsks skriftserie 6.
Hauan, Marit Anne 2004, Det sterke, frie liv i villmarken. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.), Norsk Polarhistorie. Bd.3. Rikdommene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
Hagen, Rune Blix 2004, Kong Christians IVs tokt til det ytterste nord i 1599 – Bakgrunn og konsekvenser. I Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe (red.), Kongens reise til det ytterste nord. Dagbøker fra Christians IVs tokt til Finnmark og Kola 1599. Tromsø, Ravnetrykk.
Holland, Clive 1994, Arctic Exploration and Development c. 500 B.C. to 1915. An Encyclopedia.
New York/London, Garland Publishing Inc.
Hultgren, Tora og Jens Petter Nielsen 2005, Stephen Burrough at ’Cola River’: a reconsideration. Polar Record 41 (217)
Huntford, Roland 1996, Fridtjof Nansen mennesket bak myten. Oslo, Aschehoug.
Jølle, Harald Dag 2004, Nordpolens naboer. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red), Norsk Polarhistorie. Bd.2.Vitenskapene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
Jølle, Harald Dag 2000, ”Hvorfor holder jeg eskemoen for stående over europæerne?” Kulturforskeren Fridtjof Nansen og ”de arktiske andre”. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.
Jørgensen, Tor-Hallvard 1987, Handelshuset A.Brodtkorb, Vardø, ca 1895 - ca 1930. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.
Johannesen, Sven 2000, De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen. En studie av deres innsats i oppdagelsen og utforskningen av det europeiske Arktis mellom Grønland og Asias nordspiss- perioden 1850-1920. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.
Kirwan, L.P. 1960, A History of Polar Exploration. New York, Norton.
Knutsen, Nils Magne 2007, Barsk og sterk – eller full og infantile? Mannsbilder i norsk polarlitteratur. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord. Tromsø, Kvinnforsks skriftserie 6.
Nansen, Fridtjof 1897, Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896. Bind I. Kristiania,
Aschehoug.
Nansen, Fridtjof 1942, Fram over Polhavet. Bind II. Oslo, Aschehaug.
Nielsen, Jens Petter 2004, Ishavet er vår åker. I Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle (red.), Norsk Polarhistorie. Bd. 3. Rikdommene. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.
Niemi, Einar 1988, Christian 4.s Finnmarksreise i 1599. Oslo. Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Årbok.
Niemi, Einar 2007, Menn, steder og stereotypier i Finnmark. I Marit Anne Hauan (red.), Maskuliniteter i Nord. Tromsø, Kvinnforsks skriftserie 6.
[1] Harald Dag Jølle som arbeider med en biografi om Fridtjof Nansen, har velvilligst delt sitt kildemateriale, sine kunnskaper og synspunkter med meg under arbeidet med denne artikkelen.
[2] Balsvik 1989/2007 bd.1: 23; Niemi 1988; Hagen 2004; Holland 1994; Schimanski og Spring 2008; Hultgren og Nielsen 2005.
[3] Nansen 1897 bd.1: 83.
[4] Nansen sm.st.
[5] Balsvik 1989/2007 bd.2: 37.
[6] Nansen 1897 bd.1: 83.
[7] Balsvik 1989/2007 bd. 2: 37.
[8] Nansen 1897 bd. 1: 85.
[9] Nansen 1997 bd. 1: 82.
[10] Nansen 1893: Brev til Eva 19. juli 1893.
[11] Huntford 1996: 187.
[12] Drivenes 2007: 75 ff.
[13] Giæver 1970: 103.
[14] Giæver sm.st.: 104.
[15] Hauan 2004: 206.
[16] Hauan sm.st.
[17] Nansen 1893: Brev til Eva fra Tromsø 12/7 1893.
[18] Nansen 1893: Brev til Eva fra Vardø 20/7 1893.
[19] Gerrard 2007; Knutsen 2007; Niemi 2007; Paulgård 2007.
[20] Berg 2006: 130 ff.
[21] Berg sm.st ; Berg 2004: 227 ff.
[22] Huntford 1996: 233.
[23] Nansen 1942 bd. 2: 213.
[24] Johannesen 2000: 64 ff.; Bjørnsen 2003: 96.
[25] Nansen 1942 bd. 2: 213.
[26] Vardøposten 23/8 1896.
[27] Vardøposten 23/8 1896.
[28] Vardøposten sm.st.
[29] Tromsø Amtstidende 26/8 1896.
[30] Fulsås 2004: 173.
[31] Fulsås 2004: 174.
[32] Dagbladet 14/9 1896.
[33] Dagbladet sm.st.
[34] Dagbladet sm.st.
[35] Dagbladet 27/8 1896.
[36] Drivenes 2003: 173 ff.
[37] Dagbladet 10/9 1896.
[38] Dagbladet 27/8 1896.
[39] Dagbladet 14/9 1896.
[40] Nielsen 2004: 109.
[41] Kirwan 1960: 190 ff.
[42] Johannesen 2000.
[43] Nielsen 2004: 47 ff.
[44] Jørgensen 1987: 79.
[45] Balsvik 1992: 104.
[46] Knutsen 2007: 91 ff.
[47] Nielsen 2004: 95; Johannesen 2000: 82 ff.
[48] Nielsen 2004: 109.
[49] Tromsø Tidende 27/8 1896.
[50] Finnmarksposten 21/8 1896.
[51] Vardøposten 23/8 1896.
[52] Vardøposten 23/8 1896.
[53] Vardøposten 23/8 1896.
[54] Vardøposten 23/8 1896.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar