Mitt bidrag under minnesamværet etter Ivar Bjørklunds begravelse i Elverhøy kirke, Tromsø 26/2 2026
Einar-Arne Drivenes
Nordlys 15.12 1984
Det er en passende overskrift over Ivar Bjørklunds faglige liv. Historietap var da også hovedoppslaget i Nordlys da hans bygdebok «Fjordfolket i Kvænangen» ble presentert over tre helsider i Nordlys i desember 1984. Med sosialantropologens blikk avdekket Ivar det fleretniske, religiøse og politiske livet i Nord-Troms. Han satte fornorskning, læstadianisme og arbeiderbevegelsen inn i en ny sammenheng og ga fjordfolket si eiga historie tilbake. Boka bidro til fornyelse og et paradigmeskifte i bygdeboksjangeren, og gjorde oss andre litt klokere.
Boka ga gjenlyd, ikke bare blant historikere og samfunnsvitere, men også i Oslopressa. Ingen annen bygdebok ville ha fått førstesideoppslag i Klassekampen midt under Treholtsaka. Det var Ivar litt stolt av. Boka vakte nemlig ikke bare faglig, men også politisk debatt, lokalt, regionalt og nasjonalt. Og Ivar var ikke redd for at politikk og fag tangerte hverandre. Forskning skulle ha samfunnsmessig relevans, og da måtte forskere også finne seg i å bli utfordret i avisspaltene. Og selv skygget han aldri unna, godt rusta med en meget god og skarp penn, enten det nå gjaldt Altasaka på 1980-tallet, oppdrettsanlegg i Kvænangen, fornorskningspolitikk, samiske rettigheter eller reindrift.
Den siste diskusjonen jeg og Ivar hadde, gjaldt allmenningsrett, prinsippet om fritt fiske og Lofotloven av 1857 - for bare noen få måneder siden. Som vanlig mellom oss var det gi og ta. Ivar justerte seg litt, nok til at jeg ga meg. Han mente sikkert som han alltid har ment, at vi historikere burde se opp, og la den teoretiske stjernehimmel lede forskningsprosessen og ikke fortape oss i detaljene og tallene. Mitt svar var, som i vår første faglige debatt langt tilbake på 1980-tallet om Kvænangen bygdebok, at en også kan ha blikket for mye rettet mot stjernene, da snubler en fort, både i tallene og i detaljene. Men som han selv formulerte det i sin minnetale over Henry Minde: «til slutt ble vi enige om at vi begge hadde rett».
Jeg grudde meg aldri for å være uenig med Ivar, sant og si var det morsommere å være uenig enn enig med han. Vi skiltes alltid med en fleip og et smil.
Han var en fast deltaker, når helsa tillot det, i ei gruppe av tidligere kolleger og UiT-gubber som møtes på Bønna sør hver lørdag hvor vi løser verdens problemer, både små og store. Vi takker for hans bidrag og vil savne hans synspunkter, og ikke minst vil vi savne hans smil.
