Så er vårt interrail-eventyr mot Sør-Europa startet. En historiker skulle vel ikke haste forbi Halmstad, men det får bli til vi har bedre tid. Her ble Halmstad-recessen undertegnet i 1483, som fastsatte styringsprinsippene for Kalmarunionen (1389/97-1521), unionen av Danmark, Norge og Sverige. Halmstad var et viktig politisk senter under Kalmarunionen.
København – München
Skal en reise 3 uker med tog i Europa med dagens hotellpriser og kronekurs, kan en ikke bare bo på luksushotell, om en ikke vil øke rammelånet. DanHostel i København var utmerket, vi fikk seksmanns-rommet helt for oss selv. For å reise gjennom halve Europa på en dag må en opp med sola, her sett fra 10. etg. Så må en beregne god tid mellom togbyttene, særlig når en med raske skritt nærmer seg 80, hverken bein eller hode er lik raskt som i ungdommen. Togene går heller ikke alltid på rutetid hverken i Danmark eller Tyskland. Københavntoget til Hamburg var 40 min forsinka, det kom godt med at vi hadde lagt inn 1 times margin. Neste stopp er München.
München
Ett av jernbanens fortrinn er at den fører oss rett inn i hjertet av de fleste byer, ja, gjerne rett inn i "gamlebyen". Som interrailere finner vi oss også gjerne overnattingssteder rett ved hovedbane-stasjonene. Det betyr at mange attraksjoner befinner rett i nærheten. Det første vi snublet over i München, var byens nye rådhus i nygotisk stil (bygd mellom 1867-1908), - ikke noe å kimse av. Ja, det finnes også et "altes Raathaus", datert tilbake til 1310. Etter å ha vandret rundt i korridorene i det nye, så det ut å til være i daglig bruk. Både eksteriør og interiør må vel påvirke de kommunale byråkratenes arbeidslyst. I europeiske storbyers "gamlebyer" ligger også kirkene på rekke og rad, her representert ved den slanke og høyreiste Münchner Dom, påbegynt på 1468. Vi var også inne i den katolske Asamkirche (1733-46). Som dere ser, var den siste svært rikt utsmykka i senbarokk stil, - kanskje litt overpynta etter min smak. Jeg har forståelse for at Luther gikk for en langt enklere stil. Men det som definitivt gjorde sterkest inntrykk i München, var besøket i det jødiske muséet med den minnehistoriske utstillinga "De dritte Generation" om Holocaust. Krigen i Gaza var hele tiden i bakhodet og slapp ikke tak, der jeg vandret rundt.
Berninapasset
Jernbanen fører en ikke bare inn i byer og nært severdighetene, men også opp i fjellene. Bernina-banen er en kjent attraksjon for togelskere. Piz Bernina, rager 4049 meter over havet, men passet som Berninaekspressen dro oss gjennom, ligger på 2300 meter, eller nøyaktig 2328 m over havet. Jernbanen ble bygget i perioden 1896-1904, og den 61 km lange banen passerer 13 tunneler og 52 viadukter og broer. Siden 2008 har den stått på UNESCOs verdensarvliste, ingen overraskelse. På banens høyeste punkt traff vi på en hel kuflokk, sveitsiske bønder må utnytte beiteområdene godt. Denne transporttekniske og finansielle bragden greide en altså for over 100 år siden, omtrent samtidig med det norske eksempel, Bergensbanen. Hvorfor greier ikke en styrtrik oljenasjon hundre år etter, å bygge Nord-Norge-banen? - satt jeg og tenkte på. På nedturen mot Italia oppdaget vi først hvor bratt det var. Fra vår vogn, rett bak førervogna, kunne vi skimte lokføreren, det var bare én der inne, hva om han fikk et illebefinnende? Hva da, tenkte jeg. I bunnen av unnabakken kjørte vi inn I Italia, og Tirana. Dagen på toget hadde ført oss fra München, gjennom fire land.
Tirano
Vi fikk herberge i Albergo Gusmeroli, et lite, men desto hyggeligere hotell ved Piazza Cavour. Italienerne vet å minnes sine nasjonale helter. Camillo Cavour (1810-1861) har sammen med Giuseppe Garibaldi, Victor-Emmanuel II og Giuseppe Mazzini fått hovedæren for Italias samling, Risorgimento, i årene 1859–1870. Hotellverten tok imot oss, og med bestemt mine forklarte han oss rutinene, ikke minst at de praktiserte siesta mellom 13 og 17, da var hotellet stengt, - men det fantes en bakdør. Så ga han oss et bykart, viste oss byens severdigheter og tegna en kraftig ring rundt "Santuario Madonna de Tirano". Det var liten tvil om at han mente dette var et «must». Selv om vi er mer enn gjennomsnittlig interessert i kirker, prioriterte vi denne gang en liten tur i de bratte fjellsidene rundt byen, fullpakket av vinranker. Vi hadde også god utsikt til hotellvertens stolthet på "Piazza Basilica". Vi var omgitt av smilende og vennlige folk i hotellets bar/resepsjon, - for ikke å snakke om frokosten, den beste til nå på vår ekspedisjon. Da vi sa farvel, så jeg at det stod to stjerner på veggen, her må det ha falt ned én stjerne, minst. Stol ikke på stjernene når dere er på reisefot folkens!
Tirano- Genova
Jammen er det buss for tog her også, - «det pågår en streik» er den lakoniske italienske forklaringa, slik vi nordmenn gjerne skylder på «været» når noe skjærer seg på tur. Pussig nok synes italienernes irritasjon og frustrasjon over slikt å være langt mindre enn nordmenns opphisselse i lignende situasjoner. Latinsk flegma og koleriske nordmenn, det høres ut som et paradoks. En trivelig, men bestemt bussjåfør anbefalte et toalettbesøk før avgang, bussen hadde ikke slike fasiliteter. Den tre timers bussturen bragte oss til Lecco ved enden av Comosjøen. Vi hadde tenkt oss en stopp her, men reisebudsjettet tilsa at vi droppet turistmagneten Como, vi valgte Genova, og vi angret ikke.
For å komme oss dit, var det nødvendig med togbytte i Milano. Her ble to av våre togavganger kansellert, men interrailere lærer snart at det «går alltid et tog», og at bedre arbeidsforhold for jernbaneansatte også tjener de reisende. Vi ankom Genova, Colombos sin fødeby, på togstasjonen trona han på sin sokkel.
Jakten på Casa di Colombo
På vår interrail-ekspedisjon fra Oslo via München og Tirano (Italia) er vi kommet til Genova. Vi slo oss ned som vanlig tett ved jernbanestasjonen, på Ostello Bello på Via Balbi, som fører rett inn i gamlebyen. Vi konstaterte at våre medgjester på Ostello Bello ikke var 40 år, men for det meste nærmere 60 år yngre enn oss, og det trivdes vi veldig godt med. Mellom vårt Ostello og Piazza De Ferrari lå severdighetene på rekke og rad, med Cattedrale di San Lorenzo i midten. Men på turer som denne kreves det streng prioritering. I Genova var det Columbus det gjaldt, Kristoffer Columbus (1451-1506). Jeg var overbevist om at det i fødebyen fantes et stort Columbus-museum, med de nyeste museumsteknologiske virkemidler for å formidle hans historiske betydning, positive så vel som de mindre aktverdige, og høyaktuelt, sett i lys av dagens debatt om kolonialisering og dekolonialisering. Jeg fant ingen tegn på tagging og vandalisering av hans minnesmerke, slik Grønlands apostel, Hans Egede, og hans statue i Nuuk har blitt utsatt for. Men jeg fant heller ikke noe moderne Columbus-museum, men et Casa di Colombo som lignet mer på et nordnorsk bygdemuseum, og med entusiastiske og stolte billettører som viste stor glede over at vi ville komme inn. Køen var heller ikke lang, til tross for at det neppe kunne bevege seg mer enn to i bredden i Casa di Colombo. Tross alt, det viktigste for meg var følelsen av noe autentisk, som moderne muséum ofte ikke gir. Her var han altså født, skreddersønnen som var den andre européer som kom til Amerika, - den første etter Leiv Eriksson.
Vi fant tid i programmet til en avstikker til fiskerbyen Nervi på Liguriakysten, den italienske riviera. Vi kom for å bade, men det ble en lang lunsj i 27 grader istedenfor, i den gamle havna. De bratte klippene i Nervi var litt for risikable for badeliv for oss over 75. Vi satset heller på den franske rivieraen som var neste mål.
Genova – Juan-les-Pins
Vi kunne ikke dy oss, vi måtte til Frankrike, først til kjente trakter i sør. Hit kom vi mange somre på 1980/90-tallet i bil med tre unger i baksetet, fra Tromsø, noen ganger satte vi riktignok bilen på toget gjennom Sverige eller Finland, men likevel, langt var det. Og veien hjem gikk ofte innom Osterøy på sommerbesøk hos besteforeldre. Feriemålet den gang var «fattigmanns-rivieraen», fiskerbyen Séte i Languedoc-Roussillon, hvor vi ferierte sammen med gode venner fra Troms, barn og voksne. Denne gangen ville vi prøve «rikmanns-rivieraen» som strekker seg fra Monaco til Marseille. Vi leide ei leilighet i Juan-les-Pins, lillebroren til Antibes, fire minutter fra jernbanestasjonen og 7 minutter fra stranda. Nå skulle vi menge oss med celebritetene og kjendisene, - trodde vi. Det ble en nedtur, på strandpromenaden traff vi stort sett folk i de samme årsklassene som oss, noen med stokk, og alle like ukjente som oss. Kanskje har filmstjernene og rikingene funnet andre strender, eller har også de flytta til Sveits? Likevel, strendene er like fine, og Middelhavet like tiltrekkende her som lenger sør, - på «fattigmanns-rivieraen».
Picasso og Sidney Bechet
Nei, vil lå ikke på stranda eller spradet rundt på strandpromenaden dagen lang, både Juan-les-Pins og Antibes har mer å by på. Juan-les-Pins er en jazz-by. Helt fra starten av 1950-tallet har det vært arrangert en berømt jazz-festival her med navn som Duke Ellington, Sidney Bechet and Ray Charles. I årets program fant vi et norsk innslag, Eyolf Dales trio. Vi rakk det ikke, det gjaldt ikke toget denne gang, men festivalen. Den var slutt 2 uker før vi ankom. Jeg kan altså ikke lyge på meg kompetanse i jazzhistorien, eller påberope meg noen stor jazz-interesse. Men jeg er en stor beundrer av en annen folkelig amerikansk musikktradisjon, ja, nettopp: Johnny Cash og co. Men for jazz-entusiaster: Juan les Pins er stedet.
Storebroren til Juan les Pins, Antibes, har Picasso-museet. Ja, det rakk vi før det stengte. Vi har vært her før, en gang på 1990-tallet, men er verdt et nytt besøk. Picasso tilbragte aktive år i Antibes rett etter krigen og hadde sitt atelier i samme bygning som dagens muséum og rommer 300 verk av Picasso. Men turen til Antibes var like mye en anledning til å møte gode venner og naboer fra Askeladdsvingen i Tromsø, Toril og Knut Martin. I 20 år bodde vi vegg i med dem, og unger som gikk ut og inn hos hverandre. Vi hadde mye å snakke om, og det ble en sein retur til Juan Les Pins.
Så var det Paris.
Vi hadde ikke tenkt oss til Paris, vi ville gjøre noe nytt. Men siden reiseprosjektet vårt egentlig er en tre ukers 80-årsfeiring, og jubilanten har et sterkt forhold til denne byen, innså vi at vi heller ikke denne gangen kunne motstå fristelsen. Kort og godt: vi havna i Paris, nok en gang.
I 1971 tok jubilanten meg med til min første utenlandstur, om en ser bort fra en halv dag i Sverige. I seks uker satt ho på Bibliothèque Nationale og nileste ei bok som bare fantes her, for å kunne avslutte hovedfaget sitt i fransk. Imens gjorde jeg mine først famlende skritt inn i det franske språk, - jeg famler, for ikke si fomler, fortsatt. Nesten 20 år og tre barn senere, bodde hele familien et helt år i Paris, mens jeg satt på Les Archives Nationales, studerte og skrev av kildemateriale etter den franske forskningsekspedisjonen «La Recherche» (1838-41).
I år leide vi en knøttliten leilighet i et strøk av byen som vi kjente lite til fra før, Montorgueil. Vi trodde vi kjente byens livligste steder, men det var før Montorgueil. Så besøkte vi krypten i Panthéon for å hilse på franske storheter som Voltaire, Rousseau og Hugo. Den største opplevelsen var likevel søndagsmessen i en fullsatt og nyrestaurert Notre Dame og den påfølgende orgelkonserten.
Til nå reisens høydepunkt.
En stilig 80-åring, Xavier Marmier og Le grand Véfour
I mine mange timer på Les Archives Nationales i 1989/90, satt jeg ofte med brevene fra Xavier Marmier (1809-1892), den franske litteraten som deltok på La Recherche-ekspedisjonen (1838-40). Ekspedisjonen gikk til Nord-Norge og Svalbard, og er vel kjent på våre kanter av landet. Basert på brevene skrev Marmier boka «Lettres sur le Nord» som gir en levende skildring av bl.a Tromsø, Hammerfest, Havøysund og Alta. De delene av boka som gjelder Nord-Norge, er oversatt av Magnhild Svenheim, reisens 80-årsjubilant, og utgitt med tittelen «Brev nordfrå» (1997), og er altså et resultat av vårt Parisopphold i 1989/90.
Hva så med «Le grande Véfour»? I ett av galleriene i Palais-Royal-hagen ligger en restaurant som har blitt drevet her siden 1784/85, «Le grande Véfour». En juvel innen parisisk mat, «haut lieu de la gastronomie», heter det i den glamorøse egenreklamen. Hvor kommer så Marmier inn? Jo, i sitt testamente hadde han bestemt at bokhandlerne (bouquiners) langs Seinens bredder, du finner dem der den dag i dag, skulle påspanderes en 9 retters middag på «Le grande Véfour» etter hans død. Det skulle være en oppmuntring til å fortsette deres viktige gjerning langs Seinen. Middagen fant sted 20 november 1892, vel en måned etter at Marmier var død.
Vårt besøk på «Le grande Véfour» fant sted 16. september for å feire min kjære Magnhild, - som dere ser en stilig 80-åring.
Og maten? Den var utsøkt, - og dyr!
P.S. I timene før «Le grande Véfour» gledet vi oss nok en gang over impresjonistene i Musée D'Orsay.
Codex Manesse
Har dere hørt om Codex Manesse? Mine kolleger med middelalderen som spesialfelt vil nok ryste litt overbærende på hodet når jeg innrømmer, nei, det har heller ikke jeg. Da nytter det lite å komme med den vanlige historikerfrasen når en ikke vet: «det er ikke min periode». Men nå vet jeg, etter tilfeldigvis å ha truffet Frauke Mekelburg på trappa til Universitetsbiblioteket i Heidelberg. Et universitet grunnlagt i 1386, og hvor selveste Hegel var professor i en kort periode, og ei gullrekke i vitenskapshistoria, med navn som Hans-Georg Gadamer, Robert Bunsen, Max og Alfred Weber, Karl Jaspers og flere.
Frauke henvendte seg på en stillferdig måte til oss: kunne hun få vise oss, om ikke det eldste, men det meste berømte middelalder-skriftet som Universitet i Heidelberg hadde i sine magasiner? Det skulle ikke ta mer enn 15 minutter. Vi ble tatt inn på en av handskriftsavdelingas lesesaler, som var Fraukes arbeidsplass, og hun hentet en faksimileutgave av Codex Manesse, den originale versjonen i pergament var bak lås og slå i magasinene. Så fortalte hun om bakgrunnen, innholdet og ikke minst om de fantastiske illustrasjonene i denne samlinga av kjærlighetssanger og dikt fra rundt år 1300. Frauke viste en slik glede over å kunne formidle denne skatten hun var satt til å forvalte, at hun trollbandt oss, ikke i 15 min, men nesten en time.
Ja, vi fikk også med oss den vakre gamlebyen, Alte Brücke, den berømte slottsruinen, og det gode øllet, men det er Frauke vi vil huske.
Vi taler dansk
«Vi taler dansk» var egenreklamen i et butikkvindu i Flensburg. Vi gikk til søndagsgudstjeneste i den danske kirken med håp om kirkekaffe. Slikt så vi ikke noe til etter messen i Notre Dame søndagen før, men her i litt mindre forhold i Heiliggeistkirche, bygd i 1386 og som siden 1588 har vært kirka for danskene i Flensburg, håpet vi over en kopp kaffe å få litt innsikt i dagens situasjon for den danske minoriteten i Flensburg. Ifølge https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Flensburg utgis det fortsatt en danskspråklig avis, Flensborg Avis, med et opplag på over 7000, og rundt 25% av byens befolkning er danske. Men den lille kirka var fylt av dåpsbarn, faddere, foreldre, søsken, besteforeldre, onkler og tanter, og de hadde annet å tenke på enn kirkekaffe og nysgjerrige nordmenn.
Vi måtte nøye oss med bymuseet på Museumsberg for å tette våre kunnskapshull, - glemte og halv-glemte fakta om Flensburg og Slesvig-Holstein: Kalmarunionen og dronning Margrete (hun døde her i 1412), løsrivelsen fra Danmark på 1800-tallet, og herfra kunngjorde Karl Dønitz den tyske kapitulasjonen i 1945. Bymuseet bød også på mange «autentiske» artefakter: bord, skap, stoler, kommoder, speil, og jeg vet ikke hva, fra mange århundrer tilbake. Selv for en som så absolutt mener at muséer skal inneholde slikt, ble det etter hvert for mange skap, klokker og speil. Men vi rakk ei kunstutstilling i nabobygget: «Jugendstil: Hans Christiansen og Robert Gercke». Mye å lære om jugendstilen innafor malerkunsten. Så er Flensburg også kjent for sitt rombrennevin. Men smak ikke på «rommen», for så å kjøpe en Romanée Conti, det liker de ikke.
Vi avsluttet vår jubileumsreise i vår trygge havn og hos vår familie i København, Torhild og Mads. Nå bærer det tilbake til Tromsø og mørketid.
