Norwegian living space

    Prof emeritus i historie,

    UiT, Norges Arktiske Universitet

Foredrag, opprinnelig holdt under et forskningsopphold Cambridge i 1996, med noen få endringer i 2024

Adolf Hoel was born in 1879, he took his degree in mathematics and natural science in 1904. His main interest was geology and during his student days he was drawn into a lively geology circle presided over by Professor W.C Brøgger. Hoel was a research fellow from 1911 until he became Associate Professor of Geology at the University of Oslo in 1919. From 1928 he was director of the newly established Norwegian Svalbard and Polar Sea Reach Program, later  “The Norwegian Polar Institute”.He played a very important role in the policy making within Norwegian polar politics in the 1920-is and in the years when Norway and Denmark disputed the sovereinity over East-Greenland. In 1933 he joined the Nazi party mainly caused by his disappointment with the weak Norwegian polar policy, which  in his opinion lead to a disaster in the Greenland-affair.  When the Germans dismissed the rector of the University in 1941, Hoel was appointed acting rector. 

I this lecture I want too focus Hoels concept living space, a notion he began using during the war. Was he influenced only by the Nazi ideas of “Lebensraum” or is it possible to find other sources. How important was this concept in his agenda for polar politics? How important was the idea of living space in his way of thinking? Is it possible to find changes in his program for polar politics after he  he started using the concept?

 

It is necessary to look into the history of science, particularly the history of subjects like geology and geography, to understand Hoels thinking in this field. The “new” geography developed in the last decades in the 19th century was an experiment to close the gap between the natural sciences and the study of humanity. In  England, the USA and Germany geographer like Harford Mackinder (1861-1947), William Morris Davis (1850-1935) and Friedrich Ratzel (1861- 1904) were in the lead.  In his book,  “The Geographical Tradition”,  David Livingstone puts it in this way:  " - an experiment to ceep culture and nature under one conceptual umbrella".  These geographers thought that historical and political processes could be explained by tracing, “the interaction of man in society and - - - his environment”. The "new" geography was not only; "a science of descriptions nor of distribution”, according to Livingstone, “ but of causality, that its function was to exhibit the way in which a variety of physical causes played, firstly upon one another, and secondly upon man".  

Political geography and geopolitics became important subjects in the "new" geography.  The German geographer Friedrich Ratzel (1844- 1902) is regarded as the founder of modern political geography. In his theory about the organic growing state the concept living space (Lebensraum), was central. The idea is characterized by a deterministic way of thinking typical for the last part of the 19th  century. We will have a closer look at Ratels ideas later on. His theories were developed by the Swedish social scientists Rudolf Kjellén (1864- 1922). He meant, like Ratzel,  that states were analogous to biological organism, they had to grow and expand or die. States had to enlarge their territory. Kjellén developed the concept “geopolitics”, - a notion  where the idea about “living space” was a central element. This gave scientific proof of  an expansive foreign policy. The German professor in geography, Karl Haushofer (1869- 1946), was inspired by Ratzel and Kjellén. 

 

There is little doubt that Haushofer had a influence on the Nazi-regime and the Nazi policy. The “Lebensraum”-theory gave legitimacy to the Nazi imperialism and expansionary policy.  Haushofer and his two sons played important rolls within bureaucracy and science under the Nazis. One of Haushofers former students and later friend was Rudolf Hess.

During the 1930´ies and under the second world war geopolitics was strongly tangled with Nazi ideology.  And after the war the living space theories were stinking because of the  strong connection with Nazism. But as already mentioned; the theory of the organic growing state, and the concept, living space, was developed long before the Nazi-period, and this ideas were widespread in scientific circles in the last part of the 19th century and first decades of the 20th century.

In Hoels works and articles about polar politics  we find the idea that the arctic regions should be regarded as the Norwegian "living space" as early as in the 1920es. Although he does´t use the concept before the second wold war;  all his way of thinking about Norwegian polar politics is influenced by the idea of an expanding state. It appears for example in his reports where he stated the reasons for the establishment of Norwegian Svalbard and Polar Sea Reach Program in 1927. Like the "new" geographers around the turn of the century Hoel was influenced by a deterministic way of  thinking about the interaction of man and environment. 

 

Norwegians were in an exceptional position concerning the Antic Zone.  In 1927 Hoel puts it this way: "No other people but the Norwegians possess abilities to utilize the polar regions”.   In a paper "Our interests in the Arctic" which was first written in 1931, but was corrected and revised many times in the 1930´s, Hoel states: "Norwegians are not only best qualified in scientific work in Arctic, but also in exploiting the polar regions".  

Sometimes Hoel tries to explain why: In 1935 he stated in a speech: "Why is this so?  To answer that question we have to look at Norways position so far up north and height above sea-level. Consequently the economic basis is feeble and the country is therefor thinly populated. If it hasn’t been for the sea it would bee impossible to live in the western and northern part of Norway. The Norwegian Sea is one of the most stormy ocean in the world. The people who had to make a living there were raised to be the best seamen and fishermen in the world."  In a lecture he held under the war Hoel was more explicit: "Norway’s interests in Arctic is a result of geographic and climatic conditions within the country.  - - - Caused by Norway’s nature and climate our people is more qualified to travel in these parts of the world than others and to explore the country and the sea, and to put use of the natural resources. 

Hoel was like Ratzel deposed towards an environmental determinist account of human geography. In Ratels case it implied two main points. Firstly: The Universe was controlled by immanent natural laws. That also included all organic life, as well as human life. Secondly: The human society; including culture, social- and political conditions,  was transformed  by the physical environment. 

And out of this naturalistic ethos his concept of the Lebensraum was born, a theory which he most fully articulated in the book “The Political Geography” in 1897. David Lingsstone puts it this way: “Here in Spenserian fashion, he dilated on biological analogy of the state as an organism which inevitably underwent population enlargement to the point where recourse exhaustion or territorial expansion was inevitable. For the sate to exist, was to extend. In expounding these Malthus-like principles, Ratzel believed he had disclosed the natural laws of territorial growth of states and he happily located the contemporary colonial thrust of the European powers in Africa as manifestation of their quest for Lebensraum.” 

 

But Ratels ideas did not implicate a passive adaptation of the physical surroundings. People who subjugate the nature in one physical space would have an immanent tendency to emigrate to new surroundings. Then a new process of adjustment would occur. The urge to expand was vital for the ability to survive, and at the same time this inevitable tendency to migrate  was the most important reason for cultural alterations. 

Adolf Hoel does also put special focus on emigration and migration  when he deals with Norwegian history.  But contrary to Ratzel he claimed this to be a Norwegian peculiarity:  "We have all once sang the wonderful song written by Bjørnson; "The Norrøna people want to travel. They will bring power to others".  These lines characterize in a masterly way two remarkable features. Since the very beginning of our history and up til today  we have been a travelling people who have given great power to others." 

Emigration and occupation of new land was the "Norwegian" way of crisis strategy according Hoel. The Norwegian people lived mostly on the breadline and a slight change of climate could cause starvation, which has happened repeatedly in our history.  Therefor many of our people have at all times been forced to search other places in order to survive.

Even though Hoel did not use the concept living space before the second world war, his way of thinking was the same. Hoel saw a clear connection between national and political vitality (the Golden Age) and the ability to expand in the north. In the period of Norwegian decline in the late Middle Ages, Norway did not manage to sustain economic activity in the area or hold on to its sovereignty. Instead it was other major powers who exploited the vast riches in the Arctic. 

 

“But as soon as we begin to wake up from our long lethargy, our eyes will turn to the north once more”. Norway had not only a historical right, but also a “natural” right to expand in the north. It was the only direction in which the country had possibilities for expansion, and it was also the “most natural direction for our people.” And Hoel justified, as we have seen, the right to expand because of the characteristic qualities which enabled Norwegians to exploit these regions.

Although I have found many parallels between Hoels and Ratels way of thinking, Hoels do not refer to Ratzel. In his many articles and memorandums dealing with economy, geography, history and human societies Hoels only infrequently  makes reference to literature and sources. Hoel sold his collection of books to “The Norwegian Polar Institute” in the 1950ties. In this collection we only find one publication written by Ratzel, a little article about geography and polar research. Ratels main work, “Politishe Geographie”,  is not among the books which was handed over to the institute.  

But Ratzel was well known among geographers and scientists in Norway. As early as in 1899 we find a long book review in the yearbook for “The Norwegian Geographical Society “ where “Politishe Geographie” was given a broad presentation. This yearbook makes it clear that Ratzel was known in Norway. And we also know that Hoel scientifically was oriented towards Germany. Therefor it is likely that he had read some of Ratels works.

 

Before 1941 ha uses concepts like. “expanding areas” or other analogous concepts. In a manuscript from 1941 he for the first time used the world “living space” in order to legitimate the Norwegian claims that had to be put forward after the war regarding the sovereignty in Arctic. “It is our hope that Norway would gain control over these areas which are our natural living space”.

The following year Hoel held a lecture about “Norway’s sphere of interest in the polar regions”. The lecture was part of an information campaign set up by the Nazi party. The most prominent politicians in the party gave lectures including the leader, Vidkun Quisling. Hoels lecture was also printed in a party-publication. In this lecture in mars 1942 Hoel used the concept living space when he gave his reasons for Norway’s right to expand northwards. 

“These areas, - just next door to our territory, is Norway’s living space and the natural areas of expansion. And as mentioned before, Heels argument was that the Norwegians was the best qualified people to exploit these areas. The well known quisling journalist Halldis Neegaard Østbye edited during the war a boob named, “The national work. The new Norway”. 

In this work, planed to be published in several volumes, Hoel wrote an article with the heading “Norway’s living space”. In this article Hoel examined the economic and political importance of the Arctic and gave his reasons for expansionism. But he do not discuss the notion, living space. In 1942 Adolf Hoel also accepted an invitation to write an article in a book edited by Prof. Credner, working at the Geographical Institute in Munich. The theme in this book was “Lebensraumfragen der europäischen Völker”, and Hoel should deal with “arktischen Räume für Europa” (The European Arctic Space).

It is striking that Hoel only used the concept “living space” during the war. It is obvious in my opinion that Hoel deliberately used the concept in order to derive advantage from using the Nazi rhetoric. In that way he wanted to promote his country’s interests in the North. But his theory about “living space” is far from the Nazi way of thinking. Neither did Hoel changed his mind during the war. 

 

In the 1920ies and -30ies Hoel was worried about the international tension in the Arctic. Many states wanted to expand in that direction and Hoel stressed Norway’s  exposed position in the region. As far as Svalbard was concerned, he drew attention to the fact that foreigners had the same right to exploit the resources and to engage in scientific exploration of the area. Norwegian dominance in the areas of economic activity and research could easily be lost. And in any case, foreign activity would create problems for the Norwegian administration of Svalbard. 

Concerning Norwegian activity in the polar Regions around Svalbard, Hoel was particularly worried about Danish and Russian expansion. “The Russians in the east and the Danes in the west are trying to put us in a tight corner”, he wrote in 1927. He was particularly thinking then of the Russian extent of the limit of their territorial waters to 12 nautical miles and the Danish claims to sovereignty over the whole of Greenland. Hoel was also worried that the major powers were taking possession of considerably areas of ocean There was nothing to prevent Russian extending the limit of her territorial waters to 24 miles or declaring the area between Novaya Zemlya and the north coast of Russian an inland sea. Hoel recalled Great Britain’s practice in the Antarctic Ocean, where the British had annexed large areas of ocean in order to bee able to keep an eye on Norwegian whaling activities. Norway’s position, therefore, was very vulnerable, and the question was how we could best, “defend our position in these distant shares of interests of ours and in outlying parts of our country”.      

But in spite of the political and military tension in the Arctic Hoel always argued that Norway’s interests should bee promoted in a peaceful way. Despite the biting defeat in the Greenland-case Hoel focused The international law as the one and only base when the questions  concerning the sovereignty in the Arctic were discussed. Thus it was of great importance that we were able to prove that we had exploited and made use of these areas for centuries. He did not change his mind during the war. In his Aula-lecture in 1942 he underlined, in front of a audience consisting of members of  the Quisling-party and German military, that the questions concerning sovereignty had to solved not until the war was over as a subject of negotiations. Hoel explicit argued against war: “We can not conquer new land in the Arctic by war. It is only solid knowledge, scientific work in the field and economic exploitation that can help us.” 

Hoels ideas about the living space did not involve expansion by military means. The Nazis stated that a nations had the right to expand using their sword arm.  Hoels way of thinking was different from the Nazi’s also regarding the race.  The Nazi theory about the living space was connected with their ideas about the races. Explaining cultural the Nazis focused the genetic qualities, while Ratzel stressed the environment differences. National identity and solidarity were not results of ethnic and race homogeneity, but rather a consequence of  “geographical conditions which create similar conditions of life”. Neither Hoel focussed the genetic or race qualities when discussing the characteristic qualities which enables the Norwegians to exploit the arctic regions. In my opinion Adolf Hoel was inspired by Ratzel-tradition rather than the Nazi way of thinking.

  

    

Norsk polarforskning på 1900-tallet. Vitenskap i politikkens tjeneste ?

Adolf Hoel 1949

Einar-Arne Drivenes

Professor emeritus

"Vår polarpolitikk totalt, herunder suveritetshevdelse,  forvaltningsansvar, de utenrikspolitiske aspekter og andre vitale norske interesser, vil etter komiteens oppfatning, være avhengig av at norske myndigheter har et best mulig grunnlag for å fatte beslutninger. Dette grunnlag kan i første rekke legges til rette gjennom å bygge opp et sterkest mulig forskningsmiljø om de polare spørsmål som kan levere det faglige grunnlag for forvaltning og utforming av norsk politikk    i polarom-rådene".

(Innstilling S. nr. 146 1984/85 s.9)

       1906-1928. FRA "REN" FORSKNING TIL "INTERESSEFORSKNING"?

Forskning og vitenskapelig kartleggingsvirksomhet er i dag et viktig element innafor norsk polarpolitikk. En finner knapt andre sektorer hvor forskningspolitikk spiller en så sentral rolle i utforminga av den generelle politikken.  Den sterke koblinga mellom forskning og politikk innafor dette området er også slående når en gjennomgår den siste større Stortingsdebatten om norsk polarforskning i forbindelse med St. meld. nr 26 (1982-83) om miljøvern, kartlegging og forskning i polarom¬rådene. Denne meldinga hadde Miljø¬verndepartementet ansvaret for.

     

Utgangs¬punket for meldinga var Miljøvern¬departemetets behov for "å drøfte målsettinger og oppgaver på Miljøverndepartementets ansvarsop¬pgave".  Dette departementet har etter hvert fått et bredt ansvar for virksomheta i polarområda. Det omfatter kulturmin¬nevern, naturforvaltning, forurensningsspørsmål, kart- og geodatavirksomhet. Departementets ansvar ble ytterligere under¬streka da Norsk Polarinstitutt ble lagt inn under dette departementet og ved at forvaltningsansvaret for de midlertidige naturvernforskrifter for Svalbard og Jan Mayen fra 1. januar 1982 ble overført til Miljøverndepartementet.

I St. meld. 26 drøfta departementet oppgaver og målsettinger for norsk polarforskning innafor Miljøverndepartementets ansvarsom-råde. Men  meldinga inviterte også til en generell gjennomgang av norsk polarforskning, noe som ble fulgt opp under Stortingets behandling.  

I en sjelden grad ga debatten om St. melding 26 (1982-83) anledning til å studere hvilke momenter forvaltere, politikere og administrasjon la vekt på når det gjaldt den forsknings-politikk som skulle føres i polarområda. Det er ikke ofte at forsknings-politiske mål blir grad problematisert i en offentlig debatt. 

I meldinga var det først og fremst  forvaltningas behov som sto i fokus, det gjaldt særlig Norges forvaltningsansvar på Svalbard. Sentralt i denne sammenheng sto natur- og forurensnings¬spørsmål. Skulle disse spørsmåla handteres på en forsvarlig måte, særlig i ei tid da en kan forvente at den økonomiske aktiviteten i polarområda vil øke, var det ifølge departementet nødvendig med kunnskaper om miljø og ressurser ut over det en til da hadde. Miljøverndepartementet har også ansvar for kulturminnevernet på Svalbard og i meldinga etterlyste en da også kulturminnevern¬relatert forskning. Meldinga understrekte videre behovet for kartlegging og forskning omkring naturgrun-nlaget, fordi dette var av betydning for utvida økonomisk aktivitet på Svalbard. 

I innstillinga fra de to komiteene som behandla meldinga; utenriks- og konstitusjonskomiteen, og kommunal- og miljøvern-komiteen; og ikke minst i debatten i Stortinget i april 1985 ble det lagt sterkere vekt på en del andre momenter hvor også forskning ble tillagt avgjørende vekt. Her ble suverenitets- , sikkerhets- og militærpolitiske spørsmål sterkt framheva. Norges rolle som polarnasjon ble også trukket fram. Mest interessant er det at politikere i alle politiske leirer mente at økt forskningsinnsats innafor alle disse felta var nødvendig om Norge skulle beholde sin posisjon som polarnasjon.

Når en ser hvor store forventninger våre politikere har til polarforskninga, spør en seg uvilkårlig om dette har noen rot i norsk polarforskn¬ings historie. Hvilken rolle har forskning og vitenskap egentlig spilt for polarnasjonen Norge? Hvordan har våre nasjonale interesser på dette feltet prega norsk polar-forskning? Har forholdet mellom norsk polarpolitikk og polarforskning endra karakter opp gjennom tidene? 

Det kapitlet som her legges fram, er et av tre kapitler som skal omhandle den institusjonaliserte og offentlig finansierte norske polar¬forskninga fram til 1948. Denne delen av norsk polarforskning var fram til 1948 da Norsk Polarinstitutt ble etablert, for en stor del knytta til De norske Svalbard- og Ishavsundersøkel¬ser (NSIU). Disse tre kapitlene vil utgjøre en viktig del av mitt arbeid om den norske utforskninga av Arktis i det 19. og 20. århundre.

NSIU ble etablert i 1928, men en fører gjerne aktiviteten enten tilbake til 1906 da Gunnar Isachsen leda en vitenskapelig ekspedisjon til Svalbard, eller til 1909 da staten for første gang støtta Svalbardforskninga, og vi får "De norske statsunderstøttede Spitsbergen-ekspedisjonene". Dette betyr ikke at det offentlige ikke bidro med midler til annen polarforskning i denne perioden og i tida før århundreskiftet. Ifølge ei oversikt som ble laga av NSIU i 1933, bevilga staten i perioden 1875-1932 vel 4,5 mill kroner til polarekspedisjoner, litt under halvparten var gått til Svalbard-ekspedisjonene (se fig. ovenfor).  

Etter siste krig ble NSIU omorganisert, og i 1948 ble Norsk Polarinstitutt etablert. Det er naturlig å la den kronologiske ramma for de tre kapitlene som skal omhandle den institusjonalserte polarforskninga, være  1906 til 1948. Jeg kommer likevel å trekke noen linjer til tida før 1906, og det er også naturlig å trekke noen hovedtråder fram til 1980-åras debatt om norsk forskning i polarområda. 

Målsettinga for arbeidet er å undersøke motivasjon, finansiering, organisering og forskningsprofil for denne delen av norsk polarforskning. Hovedproblemstillinga kan, som tittelen antyder, sies å være forholdet mellom politikk og polarforskning. I en historisk analyse vil videre studiet av endringer over tid stå sentralt.

Arbeidet med kildene og litteraturen så langt har gjort at jeg har konsentrert framstillinga av den institusjonaliserte og offentlig finasierte polarforskninga særlig om tre perioder hvor forbindelseslinjene mellom politikk og polarforskning framtrer særlig klart. Det gjelder utviklinga som fører fram til opprettelsen av NSIU i 1928, NSIU's tilknytning til Grønlandssaka først på 1930-tallet og opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948.

 

Det kapitlet jeg her legger fram, gjelder første fase. Det må understrekes at dette er den første "gjennomskrivinga" av et nokså stort kildemateriale. Kapitlet bør strammes inn en del, men også suppleres med en del materiale og litteratur som enda ikke er gjennomgått. Arbeidet må også settes inn i en videre forskninghistorisk og teoretisk sammenheng. Jeg ønsker bl.a. å gi en forskningsstaus på feltet. Videre må en i en slik undersøkelse tematisere og problematisere forholdet mellom vitenskap og politikk, vitenskap og økonomi. Jeg regner derfor med at dette kapitlet må gjennomgå endringer både i form og innhold. 

Når jeg likevel velger å legge dette fram nå, er det fordi det gir et inntrykk av hva jeg har tenkt skal bli tråden i mitt forskningsprosjekt "Utforskninga av Arktisk i det 19. og 20. århundre". Dersom jeg er på "ville veier", vil en tidligst mulig respons være nyttigst. I tillegg kommer at jeg ikke tror at det materiale som gjenstår å gjennomgå, vil endre på hoved- konklusjonene i dette kapitlet.

De norske Svalbardekspedisjonene. 1906-25

   "Dette forskningsarbeide begynte i 1906 som et rent videnskapelig arbeide uten å ta sikte på praktiske resultater,"  

      

   "Den politiske og praktiske side av vårt kartleggingsarbeide og våre geologiske undersøkelser fikk større og større betydning."

    Adolf Hoel (1927).

    

    

Denne perioden begynte med en beskjeden offentlig støtte til norsk forskningsvirksomhet på Svalbard med litt over 40 000 kr i statstilskudd i femårsperioden 1906-10, mens til¬skuddene i åra 1921 til 1925 lå på hele 1,2 mill kroner. I de åra Nansen, Sverdrup og Amundsen dominerte norske polar¬ekspedisjoner og polarforskning, ble det ikke bygd opp noen norsk sentralinstitusjon for polarforskning. Det skjedde altså først i i 1928. 

Etter at han hadde deltatt på den andre Fram-ekspedisjonen tok rittmester Gunnar Isachsen initiativ til norsk utforskning av Svalbard. Isachsen fikk fyrste Albert l av Monaco til å finan-siere en gruppe norske topografer og geologer som skulle kartlegge de nordvestlige delene av Spitsbergen. Ekspedisjonen fant sted i 1906 og 1907.  I 1908 drev Adolf Hoel geologiske undersøkelser på Svalbard. I 1909 og 1910 stod Gunnar Isachsen i spissen for egne ekspedisjoner til Svalbard. Fra  1911 leda Adolf Hoel sammen med Arve Staxrud, senere sammen med Sverre Røvik årlige ekspedisjoner til Svalbard.

Adolf Hoel (1879-1964) ble etter hvert den ledende personen bak Svalbardekspedisjonene og senere NSIU. Uten tvil var han den drivende kraft bak etableringa av NSIU. Hoel var geolog med matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen fra 1904.  Fra 1905 var han tilknytta Norges geologiske undersøkelser til han i 1911 ble universitetsstipendiat. I 1919 ble han dosent i geologi ved Universitetet i Oslo og siden utnevnt til professor i polarlandenes geografi høsten 1940. Da tyskerne avsatte Universitets rektor i 1941, ble Hoel utnevnt til prorektor, og fra 1943 fungerte han som rektor. 

Svalbard-ekspedis¬jonene ble fra 1908 til 1918 hoved¬sakelig finansiert av private, men med en del støtte fra staten. Fra 1919 til 1921 kom mestepar¬ten av midlene fra staten, mens staten overtok hele finansieringa fra 1922 til 1925. Det ble også stilt midler til disposisjon fra ulike forskningsfond. Opprettelsen av NSIU i 1928 kan sees som et naturlig sluttresultat på et økende statlig engasjement på dette feltet. Hva var så årsakene til dette sterke offentlige engasjemen¬tet, særlig i tida etter første verdenskrig ?

  Svalbardspørsmålet 

Den økte statlige innsatsen henger utvilsomt sammen med Sval-bardspørsmålet. Det er ikke vanskelig å se at  forskningsak-tiviteten på Svalbard og polarforskning generelt spilte en rolle under den politiske prosessen som resulterte i at Norge overtok Svalbard. I denne perioden fikk en nemlig avklart suverenitets- spørsmålet for Svalbard. I det 19. århundre hadde oppfatninga om Svalbard som et ingenmannsland (terra nullius) festna seg. Først i 1918 gikk Norge offisielt bort fra denne politikken og krevde norsk suverenitet over øygruppa. 

Arbeidet med ei politisk avklaring m.h.t. Svalbard og opptrappin¬ga av den statlig finansierte polarforskninga falt sammen i tid (se fig. ovenfor). Dette muliggjør en analyse av hvordan  polarforskninga ble kobla sammen med norske politiske og økonomiske krav m.h.t. Svalbard.  På den andre sida kan det være interessant å se om polarforskere selv brukte norske suverenitetskrav og økonomiske interesser i sin argumentas¬jon for midler til polarforskninga.  

  Avventende norsk Svalbardpolitikk. 1870 - 1900 

Professor Adolf E. Nordenskiøld planla i 1870-åra kolonisasjon av Svalbard. Disse planene har bl.a. Trygve Mathisen tolka som et forsøk på å erverve Svalbard enten for Norge eller Sverige. Initiativet ble fulgt opp av den svenske regjeringa, som i en henvendelse til regjeringa i Kristiania foreslo at høyhetsretten  over øygruppa burde tilkjennes Norge. Nordmennene viste liten interesse for forslaget, og det kom, som vi vet, ingenting ut av dette prosjektet.  I vår sammenheng er det interessant at det foruten politiske og økonomiske også låg sterke vitenskapelige 

interesser bak utspillet. På denne tida hadde en fatta interesse for sammenhengen mellom klimatiske forhold i polarområda og 

i Europa. Bl.a. hadde Det geografiske selskap i Paris lansert ideen om en meterologisk stasjon på Svalbard. Adolf Erik Nordenskiøld var en av de som sterkest hevda at forståelsen av værforholda i Skandinavia og Nord-Europa var avhengig av studier av klimaet i polarområda. Slike undersøkelser forutsatte overvintringer som igjen var avhengige av en fast bosetting ifølge Nordenskiøld. 

I 1890-åra ble Svalbards politiske status igjen tatt opp til drøfting, nå fra norsk side. Det skjedde først i 1892 da statsråd Konow (H) i et fortrolig skriv til utenriksminister Lewenhaupt reiste spørsmålet om norsk suverinitet på nytt. Det er noe uklart hva motivasjonen for dette egentlig var. De som har behandla saka, betrakter dette som en episode.   I 1896 ble det i flere aviser reist krav om at Norge skulle ta Svalbard i besittelse. Trygve Mathisen setter dette bl.a. i sammenheng med Nansens vellykka polarekspedisjoner. I august 1896 hadde Nansen kommet tilbake fra sin reise med "Fram" og hadde gjennomført den rene triumfferd sørover langs kysten. "Nå da Norges innsats i polar¬forskningen etter Nansens ferd var anerkjent overalt, måtte tiden være gunstig" til å erverve Svalbard. 

  Økende interesse for Svalbard. 1900 - 1914

Etter århundreskiftet ble det knytta sterke økonomiske interesser til Svalbard i og med at de store kullressursene på øygruppa ble oppdaga. Svalbard ble også etter hvert et turistmål. Den økende gruveaktiviteten på Svalbard førte naturlig nok til mange interessekonflik¬ter. Det oppstod derfor et sterkt behov for regulering av forholda. I åra fram til første verdenskrig ble det da også ført forhandlinger mellom de involverte parter om hvordan dette skulle ordnes.

I 1906 ble saka igjen aktualisert i pressa, hvor mange hevda at Norge burde okkupere øygruppa. Det gjaldt både forskere og delvis også folk fra næringslivet. Kvalfangstnæringa ønska at Svalbards status ble uendra, fordi en frykta ei strengere regulering av kvalfangsten dersom Norge fikk suvereniteten. Polarforskere som f.eks. Arve Staxrud  framheva derimot at norsk okkupasjon ville være en fordel av naturvernhensyn og skape ordna rettsforhold. I denne omgang var det først og fremst behovet  for ordna rettsforhold, skapt av den økende gruvevirksomheta, som gjorde at saka ble ak¬tualisert. Både i 1906 og 1907 var det streik og uro blant gruvearbeiderne hvor fraværet av ei ordensmakt og ordna juridiske forhold skapte ekstra komplikasjoner. I 1906/07 stilte både den engelske, russiske og franske regjering seg positive til en norsk overtakelse av Svalbard, mens Sverige avgjort var imot. Det svenske standpunktet var forståelig ut fra det spente forholdet som hadde oppstått mellom de to landa p.g.a. unionsoppløsninga. Fra svensk side ble ikke minst landets vitenskapelige innsats på Spitsbergen trukket fram som argument mot norsk suverenitet og rettshandhevelse. 

I åra 1910 til 1914 ble det avholdt tre internasjonale kon-feranser om Svalbard hvor formålet var å komme fram til internas¬jonal administrasjon og rettsordning for området. Når det gjaldt suverenitetspørsmålet, var forhandlingene i disse åra basert på prinsippet om terra nullius. Norge foreslo i løpet av denne forhandlingsprosessen to alternativer, enten at Norge overtok rettshandhevelsen, eller at det ble etablert et slags fellesstyre av alle interesserte makter. Sverige gikk inn for et fellesstyre mellom Russland, Sverige og Norge, noe USA bare kunne gå med på kombinert med en vidtgående vetoordning for de øvrige interesserte makter. Tyskland fremma et forslag om et fellesstyre av alle interesserte makter. En greide imidlertid ikke å komme fram til enighet før verdenskrigen brøt ut.  

Den økende interessa for Svalbard kan bl.a. forstås som et resultat av militærstrategiske avveininger i åra like før verdenskrigen brøt ut. Viktigere var likevel at området viste seg å være økonomisk interessant da de store kullfelta ble påvist. Landenes økonomiske interesser på øygruppa var da også et viktig ledd i argumentasjonen for hvordan en eventuell felles administrasjonen av området skulle ordnes.  

Det er imidlertid karakteristisk for Svalbardsaka at viten-skapelig utforskning, kartlegging og polarekspedisjoner i seg selv synes å ha blitt brukt i argumentasjonen til de involverte stater. Særlig fra svensk side ble landets innsats innafor polarforskninga brukt som et argument for å kreve medinnflytelse på Svalbard. "Svenske interesser på øygruppen bygde først og fremst på at ingen annen nasjon til den tid hadde utført en så omfattende vitenskapelig forskning."   Men også andre utnytta dette momentet direkte i de forhandlingene som pågikk. Under den første Svalbard-konferansen i 1910 ble det f.eks. arrangert arktiske utstillinger både i Sverige og Russland, hvor hensikten var å vise hva de to landa hadde utretta innafor polarforskninga. Fra norsk side ble  da også forskningsaktiviteten trappa opp i disse åra, og ifølge Trygve Mathisen tok nordmennene ledelsen i utforskninga av øygruppa fram til første verdenskrig .  

Går en derimot nærmere inn i den argumentasjonen som ble brukt i budsjettinnstillingene og i debattene i Stortinget om Spitsbergenekspedisjonene, viser det seg at det viktigste motivet for økt Svalbardforskning var de økonomiske mulighetene på øygruppa , ikke minst de store kulleiene.  Hoel hevder at utforskninga på Svalbard i de første åra begynte som et "rent videnskapelig"   arbeide og at de økonomiske sidene først senere ble trukket inn. Det viser seg imidlertid at økonomiske ar¬gumenter ble brukt av myndighetene så tidlig som ved den første søknaden om statsstøtte til Svalbardekspedisjonene i 1909. "... Vårt land er fremfor noget andet ved økonomiske interesser knyttet til øgruppen, ------- øgruppens videnskabelige udforskn¬ing skulde saaledes i første rekke komme vort folk og især vore nordlige landsdele til gode"  . I sin ti-årsplan for norsk forskning på Svalbard fra 1913 la da også Adolf Hoel stor vekt på den "praktiske siden" av forskningsvirksomheta på Svalbard, det vil i praksis si kartlegging av kullfelter, opplodding av fjordene og oppsetting av sjømerker for å lette skipstrafikken. Og målsetting var å sikre ressursene for "norsk kapital". 

De økonomiske argumenta synes å bli viktigere etter hvert som norsk gruvein¬dustri kom i gang (se nedenfor ). 

Forskning for forskningas egen del ble lite fokusert. Departementet skrev riktig nok i budsjettinnstillinga i 1909 at bevilgninga var nødvendig både "af videnskabelige og af praktiske grunde", og at Norge hadde en viss forpliktelse "til efter evne at være med i det videnskapelige udforskningsarbeide, som allerede i længere tid har foregaaet og fremdeles foregaar paa Spitsbergen" . Men saka ble hverken i budsjettinnstillingene eller i debatten i Stortinget satt i direkte sammenheng med de forhandlinger som da foregikk omkring Sval¬bardspørsmålet. Den eneste som berørte dette var statsminister Gunnar Knudsen. Hans innlegg tyder heller ikke på at han såg økt norsk forskning som en måte å styrke landets interesser på. Han må vel nærmest tolkes slik at Spitsbergens internasjonale status måtte klarlegges før Norge kunne investere mer. "Jeg tror, at det spørsmaal, som er vakt her om hydrografiske undersøkelser ---------, maa der gjøres noget ganske andet end der hidtil er gjort; for der er næsten ikke gjort nogen ting. Men det er vel et spørsmaal, som kan komme under nærmere overveielse, dersom det bliver en internasjonal ordning af forholdene deroppe." 

Dette trenger imidlertid ikke bety at ikke både myndigheter og forskere i mer uoffisielle sammenhenger innsåg at forskningsak-tivitet i seg selv var en måte å hevde norske interesser på. Adolf Hoel var i alle fall helt klar på dette punktet da han i 1927 i et tilbakeblikk hevda "Dette forskningsarbeide begynte i 1906 som et rent videnskapelig arbeide uten å ta særlig sikte på praktiske resultater, idet kullfeltene den gang vesentlig var på utenlandske hender, og noen drift av disse felter var ennu ikke kommet istand. En bihensikt hadde dog disse arbeider, nemlig å styrke Norges politiske stilling på denne arktiske øgruppe"   (min understreking).

 Fra terra nullius til norsk suverenitet. 1914 - 1925

Verdenskrigen fra 1914-18 bidro til at Svalbardsspørsmålet kom i et nytt lys. Som tidligere dominerte norske fangstmenn jakt- og fangstnæringa.   Men aktiviteten på Svalbard hadde endra seg under krigen. Norge hadde bl.a. styrka sin posisjon ved at et norsk selskap hadde overtatt de amerikanske kullfelta. Dette førte til at Norge ble den ledende kullprodusenten på øygruppa. Øygruppa fikk m.a.o. økt økonomisk betydning for Norge, ikke minst for de nordlige landsdelene. Avisene i Nord-Norge agiterte da også høsten 1918 for kravet om norsk suverenitet over Svalbard.  Norge tok også ledelsen når det gjaldt den vitenskapelige aktiviteten (se ovenfor). Norge bygde en meterologisk stasjon på Bjørnøya (1918) og sørga for radioforbindelse med fastlandet.

Utenrikspolitisk stod en i den situasjonen at en rekke territoriale endringer også i Nord-Europa måtte skje som ledd i fredsoppgjøret. Videre var to av hovedinteres¬sentene i Svalbardspørsmålet mer eller mindre satt ut av spill (Russland og Tyskland). Norges tap av sjømenn og skip under krigen hadde skapt en sympati for landet som kunne utnyttes i argumentasjonen for at landet skulle overta suvereniteten på Svalbard. Ikke minst bidro den norske sendemannen i Paris , Wedel-Jarlsberg, til at saka ble forberedt og kom opp på fredskonferansen i Paris. Den norske regjeringa synes derimot å ha vært påfallende passiv i denne saka, den endra f.eks. ikke offisielt politikk før seint på høsten 1918 da den forlot prinsippet om terra nullius og krevde suverenitet over Sval¬bard.   Resultatet av forhandlingene i Paris ble som kjent at Norge fikk tilkjent suvereniteten i Svalbardtraktaten som ble undertegna i Paris 9. februar 1920. Den formelle overtakelsen fant sted den 14. august 1925.  

I sin analyse av interessespillet om Svalbard har  Willy Østreng påvist at vitenskapelige aktører var virksomme både i Sverige, Nederland, England og Norge. Østreng mener også å ha vist at deres "bidrag til, og funksjon i prosessen varierte fra land til land".  Myndighetene i Norge og Nederland mobliserte vitenskaps¬menn som støttespillere ut fra landas politiske interesser, mens det i England var de økonomiske aktørene som mobliserte vitenskapsmennene ut fra økonomiske premisser. De svenske vitenskap¬smenn synes derimot å ha bidratt som selvstendige aktører. Felles for de vitenskapelige aktørene var, ifølge Østreng, at de krevde nasjonal anneksjon av Svalbard, eller sterke nasjonale garantier. Østreng mener også at flere av de vitenskapelige aktørene etter hvert ble mer aktive og gjerne gikk lenger i sine krav enn andre interessegrupper. Østreng mener også at noen vitenskap¬sprofesjoner var mer nasjonalistiske enn andre. I England, Nederland og til dels Sverige hvor fagdisipliner som historie og geografi ble moblisert, gikk de vitenskapelige aktørene lengst i sine krav. I Norge fikk krava fra vitenskapelige hold, hvor geologene Werenskiold og Hoel var de ledende, et mer moderat innhold.

Østreng hevder i sin oppsummering at de vitenskapelige aktørene ved sin "store aktivitet, og sine høylydte krav" ikke oppnådde den innflytelsen " de ønsket over utformin¬gen av sine lands politikk." Østrengs funn når det gjaldt de norske vitenskapelige aktørene, er interessante når en tenker på bl.a. Hoels polarpolitiske holdninger og aktivitet fra midt på 1920-tallet (se nedenfor). 

Fra norsk side ble det gjort lite utredningsarbeid for å underbygge landets krav når det gjaldt Svalbard. På initiativ fra Store Norske ble det tidlig i 1919 oppretta en Svalbardkomite som skulle ha som oppgave å fremlegge for UD "de privatrettslige syns¬punktene ved spørsmaalet om avgjørelsen av Spitsbergens stats¬retslige stilling" , men komiteen skulle også uttale seg om andre spørsmål som departementet hadde interesse av.  I denne komiteen som ble oppnevnt av direksjonen i Store Norske, satt også vitenskapsmennene Fredrik Stang og Werenskiold. Også KUD satte i 1918 ned en rådgivende komite for Svalbardsaker hvor bl.a. professor Johan Kiær og direktøren for Norges geografiske oppmåling, Sejersted,  var medlemmer. Da arbeidet med Sval¬bardsaka for alvor kom igang, ble Gunnar Isachsen og Arnold Ræstad oppnevnt som sakkyndige. Isachsen hadde ansvar for økonomiske forhold og den vitenskapelige forskninga på øygruppa, mens Ræstad skulle utrede øygruppas politiske historie. Begge bidro ifølge Mathisen og Østreng med verdifullt materiale. 

Fra norsk side ble det satt igang arbeid med ei framstilling av den norske vitenskapelige innsatsen på Svalbard, men denne ble ikke fullført før Svalbardsaka var avgjort.  Professor Charles Robot var engasjert for å skrive en kortfatta framstilling om Svalbard, som heller ikke ble ferdig. 

Norge trakk med andre ord inn vitenskapelig ekspertise under saksforberedelsen. Et annet spørsmål er i hvilken grad viten-skapelig innsats på Svalbard var et viktig moment da suverenite-tsspørsmålet ble endelig avgjort. Hverken Østreng  eller Mathisens drøfter eksplisitt hvor viktig den økte norske forskningsaktiviteten på Svalbard i åra fram til 1920 egentlig var for utfallet i Paris. Men dersom en bygger på disse to undersøkelsene, synes dette spørsmålet ikke å ha blitt tillagt spesiell vekt. Mathisen legger i alle fall vekt på andre områder i sin presentasjon av det skriftlige materialet som ble oversendt fredskonferansen.  Det faktum at den tidligere nevnte framstillinga om den norske vitenskapelige innsatsen på Svalbard ikke ble ferdig før etter fredskonferansen, tyder på det samme. 

Dersom vi tar for oss myndighetenes motivasjon for bevilgningene til Svalbardekspedisjonene, finner vi denne perioden (1914-25) i motsetning til perioden før (se ovenfor), en klar sammenheng mellom suverenitetsspørsmålet og statens finansielle engasjement i Svalbardforskninga (se fig. ovenfor). Staten engasjerte seg først for alvor fra omkring 1915, og bevilgningene økte særlig fra 1920 og holdt seg på et høyt nivå inntil Norge overtok Svalbard i august 1925. Fra 1926 ble innsatsen kraftig redusert, for så å ta seg opp igjen da Grønlandssaka ble aktualisert. I budsjett¬behandlinga for Spitsbergenekspedisjonene først i 1920-åra ble suverenitetsspørsmålet flere ganger direkte trukket fram. I debatten i 1920 het det bl.a; 

"...tilhøvi paa Svalbard no, daa me stend framfor yvertakingi av øyane, er soleis at ein lyt ofra noko"  (Tveiten. St.tid. 1920 s. 1896)

".. under de givne forhold ikke kan gjøre andet end at gaa med paa de forhøiede bevilgninger,"..." (Hambro. St.tid. 1920 s. 1897)

I budsjettforslaget (1920) fra regjeringa går det fram at Hoel la vekt på suverenitetsspørsmålet i sin søknad om midler til den femårige Spitsbergenekspedisjonen. Departementet innhenta uttalelse fra den komiteen som var nedsatt i forbindelse med Spitsbergen¬ekspedisjonene. Komiteen fant  "i de formentlig i nær fremtid forestående endringer i de statsrettslige forhold med hensyn til Spitsbergen ingen grunn til fravigelse av den oprinnelige vedtagne plan om 5 års ekspedisjoner." . 

I 1925 resulterte søknaden fra Adolf Hoel i en lengre debatt i Stortinget . Saka ble det året komplisert ved at den var kobla sammen med en søknad fra Amundsens-Ellingworths Nordpolsekspedis¬jon. Søknadene gjaldt begge om å få benytta marinens transport¬skip "Farm" gratis til disposisjon. Meninga var at Farm skulle yte assistanse til begge ekspedisjonene. Det synes ikke å ha vært særlige innvendinger mot Hoels søknad, mens søknaden fra Amundsen førte til en livlig debatt hvor over 1/3 av representantene stemte mot bevilgninga. Mange av de som hadde ordet, understreka sterkt sammenhengen mellom norsk suverenitet på Svalbard og norsk forskning på øygruppa.  Statsminister Mowinckel uttrykte i debatten glede over at Stortinget ikke stilte spørsmål ved Hoels ekspedisjon, "for Hoels ekspedisjon er jo et fortsatt ledd i Norges videnskapelige utforskning av Svalbard, og det vilde ha virket nokså eiendommelig om Stortinget ikke fortsatte med å støtte det arbeide første år da Svalbard, Spitsbergen og Bjørnøya, er blitt norsk."  Hoels arbeid var bl.a. nødvendig for å rydde opp i flere uavklarte  eiendomsforhold som skulle avgjøres av en spesialdomstol i København. Hambro holdt også et engasjert innlegg hvor han støtta begge søknadene, ikke minst uttrykte han forbauselse over manglende raushet overfor Amundsen. En måtte ikke komme i samme situasjon som da en annen av landets store polarforskere, Nansen, søkte den norske regjering om støtte. Han måtte ty til en kaffegrosserer i København som ga de nødvendige kroner til turen over Grønland. Ifølge Hambro hadde Norge ofra mindre på utforskninga "av de arktiske farvann enn våre interesser tilsa at vi skulde ofre".

Etter at Svalbardtraktaten var underskrevet i 1920, kan mye av forsknings- og kartleggingsvirksomheta fra norsk side sees som en del av "booppgjøret". Det dreide seg bl.a. om å skaffe kartmateriale og andre opplysninger for å kunne avgjøre   rettstvister mellom tidligere okkupanter. Disse stridighetene skulle ifølge traktatene avgjøres av Svalbardkommisæren og i siste instans av en voldgiftsdomstol.

Fra Svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920 " trådte den politiske interesse"  ved Spitsbergenekspedisjonen noe i bakgrunnen, ifølge Hoel. Etter 1920 var det de økonomiske argumenta som var den viktigste forklaringa når det gjaldt statens økende engasjement i Svalbardforskninga. Dette var også en følge av at den norske stat fra 1919 ble mer direkte involvert i den økonomiske aktiviteten på Svalbard gjennom sin støtte til de norske kullselskapene.  Fra omkring 1920 var det økonomiske argumenter som ble brukt hyppigst av de som ivra for økt innsats når det gjaldt kartlegging og forskning i disse områda. Det gjaldt bl.a. Stortingsrepresentanten Egede-Nissen fra Finnmark som i 1922 argumenterte sterkt for kartlegging og utforskning av Svalbard: "Det er saa langt fra, at Spitsbergen blir av mindre betydning for os, at stedet jo stadig blir av større og større interesse, jo flere arbeidere der kommer derop og skal utvinde kul, ..." . I den før omtalte debatten i 1925 (se ovenfor) var også landets økonomiske interesser på Svalbard viktig for de som støtta søknaden fra Hoel: "Det er så store økonomiske interesser som står på spill der oppe, at jeg tror ikke det er forsvarlig å undlate å bevilge disse pengene"  .

  Opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) 1928

Norge overtok Svalbard formelt den 14. august 1925. Knapt to måneder senere  hadde lederen for de årlige Spitsbergenekspedis-jonene, Adolf Hoel, utarbeidd planer for en permanent sentral- institusjon som skulle ta seg av kartlegging og utforskning av Svalbar¬d. I det første utkastet datert 13. oktober 1925, la Hoel liten vekt på en eksplisitt begrunnelsen for ei slik permanentisering og opptrapping av forskningsvirksomheta. Han sier riktig nok at nå da Svalbard er underlagt Norge, kan vi ikke unndra oss "plikten til å arbeide videre med landets utforskn¬ing". Dette var da også ifølge Hoel i landets egen interesse, fordi arbeidet kunne gjøres slik at vi "i første rekke befester og utvider vårt økonomiske herredømme og vår suverenitet over øigruppen" . Mesteparten av argumentasjonen for fortsatt forskning ligger implisitt i utredninga gjennom den forsknings¬profil han legger opp til (se nedenfor).

Da saka trakk ut, og det trolig viste seg vanskeligere enn Hoel hadde forestilt seg å skaffe midler, synes det som om han har lagt mer arbeid ned i grunngivinga. I løpet av 1927 omarbeidde Hoel sine forslag og utvida ansvarsområdet til å gjelde også "Ishavet". Hoel la nå stor vekt på å begrunne sine forslag . Ikke minst var begrunnelsen han gav for å utvide NSIU's ansvarsområde til også å gjelde "Ishavene", interes¬sant. Her skimter vi hovedkonturene i Hoels polarpolitiske tenkning som han utover på 1930-tallet i flere utredninger og foredrag videreutvikla.

De synspunkter han her bærer fram, gjør det også forståelig at han havna blant aktivistenes rekker under Grønlandssaka.  Hoel skilte mellom  de politiske og nasjonale, de rent viten¬skapelige og praktiske hensyn.  Med nasjonale/ politiske mente han både den økonomi¬ske kartlegginga av ressursene på øygruppa og norske politiske interesser (bl.a. suverenitet¬shandhevelsen) i arktis. Når det gjelder praktiske hensyn, tenkte Hoel på løpende kartleggingsoppgaver som var  nødvendig for bosetting og daglig næringsdrift. Det gjaldt bl.a. topografiske og geologiske registreringer av kullfelta og opplodding av fjordene. Jeg vil i det følgende operere med et skille mellom politiske, økonomiske og vitenskape¬lige motiver for norsk forskning på Svalbard.

Norske politiske interesser i Arktis.

 

Da Hoel laga si første utredning om NSIU i 1925, var suverenitet¬sspørsmålet for Svalbard avklart. Hoel la likevel vekt på norske politiske interesser, bl.a. suverenitetshevdelsen, som en viktig begrunnelse for forsatt forskningsak¬tivitet. For Hoel var det viktig å understreke at fortsatt norsk forskningsinnsats var nødvendig av nasjonale/politiske hensyn, til tross for at suverenitetsspørsmålet for Svalbard var løst gjennom Sval-bardtraktaten. Han påpekte at denne suvereniteten var begrensa ifølge trak¬aten. Dette gjorde det nødvendig at Norge markerte tilstede¬værelse ikke minst gjennom kartlegging og utforskning for å sikre suvereniteten.  "Ethvert civilisert folk sørger for at det land som det eier blir kartlagt og viden¬skapelig undersøkt".  Det var ifølge Hoel ikke heldig at store deler øygruppa bare ble "utforsket av utlendinger".  

Men det var når Hoel omtalte områder utafor Svalbard at han utvikla sine synspunkter m.h.t. norsk polarpolitikk generelt. Det var også i det lille notatet på 9 sider fra 1927 hvor han begrunna utvidelsen av forskningsfeltet til å gjelde "Ishavet", at han helt klart ga til kjenne sitt syn på polarforskningas rolle i norsk polarpolitikk.   Dette notatet gir som allerde påpekt, et riss av Hoels polarpolitiske tenkning. Notatet gir også nøkkelen til Hoels resonnement omkring forholdet vitenskap og politikk. 

Historiske rettigheter

 

Hoel la stor vekt på å belegge norske polarinteresser historisk. Ishavet og de viktigste øyene ble ifølge Hoel oppdaga av nordmenn i vikingetid og tidlig middelalder. Nordmenn drev da innbringende fangst på hvalross og sel langs iskanten og koloniserte de beboelige øyene. Det var derfor etter Hoels mening helt naturlig at Håkon Håkonsson i 1261 lot norsk suverenitet omfatte hele Ishavet. Imidlertid opphørte Grønlands- og Ishavsferdene og norske suverenitetsaspirasjoner med dem. Riktig nok prøvde Christian lV å hevde suverenitet over Svalbard etter at området var gjenoppdaget av nederlendere. I en periode utnytta flere europeiske stormakter området svært intensivt (kval¬fangst). Suverenite¬ts¬spørsmålet ble uaktuelt etter at kval-fangstressursene var tilintetgjort. Etter en periode fra slutten av 1600-tallet fram til ca. 1800 hvor russiske fangstmenn var enerådende, tok etter hvert nordmennene ledelsen når det gjaldt den økonomiske utnyttelsen av naturressursene på Svalbard og i Ishavet. Fra 1850 var norske fangstmenn enerådende i hele det veldige området fra Karahavet til Grønland, skal en tro Hoel. I 1860, -70 og -80 årene gjorde også norske fangstfolk de viktigste oppdagelser i dette området.

Men "vår nasjonale bevissthet holdt ikke" tritt med den økonomi-ske ekspansjonen skrev Hoel i sitt notat.  Vi hadde glemt at Norge tidligere hadde hatt suvereniteten over Ishavet og dets øyer. Når Norge helt opp til 1918 hevda "terra nullius"-prinsippet for Svalbard, var det etter Hoels mening utslag av historisk uvitenhet. Og det var først da de historiske forhold ble avdekka av bl.a. Arnold Ræstad at en fikk øynene opp for "vår gamle historiske rett" på Svalbard og i Ishavet. Denne historiske rett til Svalbard og Ishavet var viktig for utfallet av suverenitetsspørsmålet i 1920 når det gjaldt Svalbard ifølge Hoel, "noe som til slutt førte til at fikk vår suverenitet over Svalbard anerkjent i 1920". 

Selv om seinere undersøkelser vel viser at de historiske argumenta ikke spilte den rollen Hoel tilla dem i spillet om Svalbard (se ovenfor), er det interessant å se hvilken vekt Hoel la på den historiske begrunnelsen for norske suverenitetskrav.  Vi vil nedenfor bl.a. se om dette fikk betydning for hvilken forskning Hoel ønska å prioritere.

Norsk "Lebensraum"  i Arktis

Hoel såg en klar sammenheng mellom nasjonal og politisk vitalitet

(storhetstid) og evnen til å ekspandere i nord. I den norske nedgangstida i seinmiddelalderen makta vi ikke å opprettholde den økonomiske aktiviteten i området eller holde på suver-eniteten. I stedet var det andre stormakter som utnytta de veldige rikdommene i Arktis. "Men så snart vi begynner å våkne av vår lange dvaletilstand vender blikket sig atter mot nord". Hoel pekte så på hvordan nordmennene økonomiske sett erobra Ishavet i løpet av det 19. århundre, videre hvordan Norge gjennom oppdagel¬ser gjort av norske fangstfolk, Den norske Nordhavsekspedisjonen, Nansens, Sverdrups, Amundsens ekspedisjoner og Spitsbergenekspedisjonene, vitenskapelig sett "underla" seg polarområda. Omsider våkna  også den politiske bevissthet om vår "politiske rett", og Norge erverva til slutt suvereniteten til Svalbard, "nøkkelen til det europeiske polarhav".

Norge hadde ikke bare en historisk rett, men også en "naturlig" rett til å ekspandere i nord. Det var den eneste retning hvor landet vårt hadde muligheter for ekspansjon og "tillike den for vårt folk mest naturlige retning". Og retten til ekspansjon i nord grunnga Hoel med nordmenns særegne egenskaper for å kunne utnytte disse områda "det må man vel være enig i at intet annet folk har slike betingelser for å gjøre noe ut av polartrak¬tene som det norske".

Hoel såg ikke bort fra at også andre nasjoner ønska å ekspandere inn i det samme området, og han framheva også "de farer" Norges stilling i disse traktene innebar. Når det gjaldt Svalbard, påpekte han det faktum at utlendinger hadde den samme rett til å utnytte ressursene og til å drive vitenskapelig utforskning av området. Nordmenns dominans m.h.t. økonomisk aktivitet og forskning kunne lett gå tapt. Og uansett ville den utenlandske aktiviteten reise problemer når det gjaldt forvaltninga av øygruppa. Når det gjaldt den norske virksomheta i polarstrøka utenom Svalbard, var Hoel særlig bekymra for den danske og den russiske ekspan¬sjonen. "Russerne i øst og danskene i vest forsøker å klemme oss mellem skjolde". Han hadde da spesielt i tankene den russiske utvidelsen av territorialgrensa til 12 nautiske mil og de danske suverenitetkrav for hele Grønland. Begge disse forholda hadde betydning for den norske fangstnæringa. Hoel var også bekymra for at stormaktene satte seg i besittelse av større havområder. Det var ingenting i veien for at Russland utvida territorialgrensa til 24 mil eller  erklærte området mellom Novaja Zemlja og Russlands nordkyst for et russisk innhav. Hoel minte om Storbritannias praksis fra Sydishavet hvor de hadde tatt  store havområder for å kunne ha kontroll med den norske kval¬fangsten. Norges stilling var derfor meget utsatt, og spørsmålet var hvordan vi på beste måte kunne "forsvare vår stilling i disse våre fjerne interessesfærer og uteliggende dele av vårt land". Ett av de viktige virkemidlene i så måte fant Hoel, ikke overraskende, i økt forskningsinnsats.

 Vitenskapen i politikkens tjeneste

"Forut for en stats anneksjon - politisk eller økonomisk - av nye landområder går nesten alltid videnskapelige eller praktisk-videnskapelige undersøkelser."

                               (Hoel 1927)

Hoel mente at vitenskapelig aktivitet ble anerkjent som en støtte for suverenitetskrav eller for "exploateringen av landet eller folket". Og etter at nye landområder var erobra, "legges der alltid stor kraft i den videnskapelige utforskning av dette landområdet".  I tillegg kom det forhold at de land som hadde de beste kunnskaper om et område, bestandig kom best ut av eventuelle interessekonflikter og påfølgende forhandlinger. Som eksmpler på den tette koblinga mellom vitenskap og politikk i polarområda, viste Hoel til de engelske okkupasjoner i Antarktis i 1908, 1917 og 1923. Grunnlaget for disse okkupasjonene var ifølge forfatteren tidligere engelske ekspedisjoner og oppdagelser. Videre påpekte han hvordan danskene bevisst brukte sine vitenskapelige arbeider på Grønland som støtte for de danske suverenitetskrav. Han minte om at delegatene i de forhandlinger som nylig var blitt ført med russerne om regulerin¬ger av selfangsten i Østisen, for en stor del var vitenskapsmenn.

I notatet tok han også opp naturvernbevegelsen som han såg på som en fare for norsk fangstvirksomhet. Særlig var frednings-spørsmålet av vital betydning for norske næringer og norsk økonomi. "Der er i alle land oppe en meget sterk bevegelse for å beskytte dyr, planter og naturmerkverdigheter mot menneskenes inngripen. Der stiftes overalt naturfredningsforeninger, og statene tar sig med stor interesse av dette spørsmål; der lages nasjonalparker, og dyr, planter, oldtidslevninger og natureien-dommeligheter fredes. Neppe for noe annet land spiller denne bevegelse en slik økonomisk rolle som for Norge med sine store fangstinteresser både i nord og i syd, ..". Han la ikke skjul på at Norge hadde blitt kritisert for jaktmetoder  som utgjorde en fare for dyrebestanden. Samtidig ble Norge angrepet for at landet gjorde for lite når det gjaldt forsking i de områda landet forvalta. Etter Hoels mening var en økning i den norske forskningsinnsatsen den mest effektive måte å møte disse angrepa på.  

Hoel mente også at den nye sentralinstitusjonen for polarforskninga kunne bli en interesseorganisasjon for de arktiske områda. Mens de øvrige landsdelene hadde sine representanter i regjering og Storting, sine aviser og andre interesseorganisasjoner, hadde de arktiske deler av landet ingen som talte disse distrikters sak. "Svalbard og Ishavsundersøkel-sene skulde derfor også passe disse ting".

Fra slutten av 1920-åra er det vanskelig å plassere Hoel blant de "moderate" vitenskapsmenn når det gjelder nasjonale krav og ambisjoner i polarområda slik Østreng gjør når det gjelder Svalbardsaka (se ovenfor). 

 Hvor representative var Hoels polarpolitiske synspunkter?

Når jeg har lagt så stor vekt på Hoels synspunkter, er det fordi han var den sentrale personen i De norske Spitsbergen-ekspedisjonene og den ledende krafta bak opprettelsen av NSIU.

Sitt første forslag fra 1925 hadde Hoel ute på høring til en rekke sentrale vitenskapsmenn, polarforskere (bl.a. Nansen og Sverdrup) og vitenskapelige institusjoner. Dette forslaget var, som nevnt, svært knapt når det gjaldt å grunngi den nye sentralinstitusjonen. Vi kan derfor ikke ut fra den samstemmige oppslutning i høringsuttalelsene om Hoels forslag, si noe om oppslutninga om hans politiske betraktninger. Grønlandssaka viste at han hadde en viss oppslutning, både hos vitenskapsmenn og politikere (se nedenfor).  

En analyse av andre polarforskeres synspunkter vil her være nødvendig.  Særlig på bakgrunn av Østrengs funn når det gjelder forskernes rolle under Svalbardsaka (se ovenfor), vil en slik gjennomgang være nyttig. Jeg har enda ikke gjennomgått alt aktuelt materiale eller litteratur med tanke på dette. Dette vil bli gjort under arbeidet med 1930-åra, hvor Grønlandsaka vil stå sentralt.

Når det gjelder oppslutninga om Hoels polarpolitiske tenkning  f.eks.i massemedia og i det politiske miljø, vet vi at slike synspunkter ikke var ukjente selv om de var kontroversielle. Vi finner talsmenn for lignende ideer også i utenrikstjenesten. Da Wedel-Jarlsberg ble feira i september 1919 i Oslo etter at Svalbardsaka på det nærmeste var avklart, holdt han en tale som vakte debatt.  På festen i Frimurerlosjen viste han i likhet med Hoel, til historia, "Vi skal ikke glemme at Norge har vært et mektig rike. -- Historie lærer oss at evnen og trangen til utferd vokser og synker i lange bølger. Vi er nå i den begynnende stignings tid." Og i likhet med Hoel snakka Wedel-Jarlsberg om "rett" til nasjonal ekspansjon, "Vi har og innrømmes samme rett som de folkerikere nasjoner til aa utvide vaart nasjonale liv".    

Wedel-Jarlsberg og hans meningsfeller mente også at der burde skje grensereguleringer mellom Norge og Sovjet/Finland, mens Hoel i sitt notat fra 1927 bare omtaler Svalbard og Ishavet. Men i flere sammenhenger utover på 1930-tallet trekker Hoel også inn fastlandet . Og bladet Farmand fulgte opp; "maa Jæmtland, Herjedalen og Baahuslen atter knyttes til Norge, og en forening mellem Norge og de tre land, Island, Færøerne og Grønland skulde ogsaa være naturlig".   I andre presseorganer var reaksjonen på talen adskillig mer forbeholden. I Dagbladets referat het det at for en tilhører måtte det oppfattes som en bekreftelse på at det fantes konkrete planer for erobring av "et større Norge", noe en fant sensasjonelt. Sosial Demokraten spanderte en leder på saka og krevde at regjeringa tok affære overfor den norske sendemannen i Paris; "Vi provocerer regjeringen til i de mest energiske former at desavouere vor energiske minister i Paris".  Selv om tanken om norsk ekspansjon i nordområda var kontroversiell, viser de undersøkelser som siden er gjort på feltet, at Adolf Hoel på ingen måte var noen enstøing, heller ikke når det gjaldt den politiske motivasjonen for norsk polarforskning.  

Når det gjaldt den sammenkoblinga Hoel gjorde mellom norske politiske interesser i Arktis og polarforskninga, finner en naturlig nok ikke mange politikere eller mediafolk som i detalj går inn på dette. Det er imidlertid interessant å merke seg at en av de som under Grønlandssaka stilte seg meget kritisk til den "politiserende" vitenskapsmannen Adolf Hoel, nemlig C.J. Hambro, midt på 1920-tallet delte Hoels synspunkter når det gjaldt bruk av forskning som legitimering av norske krav i Grønlandssaka. Under debatten om støtte til Amundsen-Ellsworths ekspedisjonen og Hoels Svalbardekspedisjon i 1925 (se ovenfor) brukte Hambro til dels den samme argumentasjonen som Hoel. Norge hadde ofra for lite på utforskninga av de arktiske farvann enn våre "interesser" skulle tilsi. Det fikk uheldige følger i forhandlingssituasjoner. Hambro hadde tydeligvis forhandlingene som førte fram til Øst-Grønlandsavtalen i 1924, i tankene, da han i sitt innlegg hevda at ".. da norske menn satt og forhandlet med danskene om Grønland

og våre interesser på Grønland, og vi henviste til hele vår innsats, da kunde der fremlegges for de norske et kart med flagg på de ekspedisjoner, som med offentlig støtte hadde utforsket de arktiske farvann rundt Grønland. Norge var slettere representert enn nogen av de nasjoner, som hadde deltatt i polarforskningen, ...".  

Norsk forskning var m.a.o. ifølge Habro nødvendig for å kunne hevde våre politiske interesser i disse områda. Dersom en betrakta disse interessene for viktige for landet, var "det ikke tilstrekkelig for oss politisk", at Roald Amundsens ekspedisjon kom i stand uten offentlig støtte. Det samme gjaldt Hoels ekspedisjon til Spitsbergen, som alle betrakta som et "nødvendig ledd" i Norges bestrebelser på å hevde seg "videnskapelig og geografisk" i området.

I St.prp. nr. 29 (1928) hvor regjeringa foreslo opprettelsen av NSIU, gikk en i svært liten grad inn på noen grunngiving for norsk polarforskning. Departementet viste til Svalbardtraktaten. Utenom dette er det eneste jeg har funnet som kan tolkes som en politisk begrunnelse, noen formuleringer som gjaldt Handelsdepartementets bekymring for Norges anseelse i utlandet og Utenriksdepartementets uro over at utenlendinger navnsatte lokaliteter på Svalbard. I innstillinga fra Stortingets Universitets- og fagskolekomite het det at Hoels plan var "særdeles ønskelig og bør gjennomføres snarest mulig, sett såvel fra et nasjonalt, et praktisk-økonomisk, som fra et vitenskapelig synspunkt".  Debatten i Stortinget tok heller ikke opp de politiske begrunnelsene for norsk polarforskning. Debatten dreide seg i all hovedsak om to kritiske innvendinger som Hambro reiste. 

Sammenligna med sine svært positive uttalelser om norsk polarforskning i 1925, var Hambro nå svært forbeholden.  Han gikk sterkt imot tanken om å inkludere Antarktis som arbeidsfelt for NSIU og for Svalbard- og Ishavsrådet som Hoel i siste omgang hadde hadde gjort.  Departementet gikk også imot dette forslaget, mens Hoel fikk medhold i Universitets- og fagskolekomiteen. Hambros skepsis retta seg ikke minst mot Svalbard- og Ishavsrådet. Hans avsky for politisk dilettantisme skinner tydelig gjennom, "Våre interesser i Sydhavet er i ingen henseende analoge med våre interesser i Nord-Ishavet. De eventuelle sakkyndige som der er pekt på i denne innstilling har ingen særlige kvalifikasjoner hverken for å gi departementet råd eller til å ivareta våre interesser i Sydhavet, ..". 

Mer overraskende var det imidlertid at Hambro nå satte spørsmålstegn ved bruken av offentlige midler til forskninga på Svalbard. "Så nyttig og så verdifull som denne forskning kan være, så består der dog et eiendommelig motsetningsforhold mellem de vilkår, hvorunder videnskapen lever her i landet - de vanskeligheter den har for å få bevilgninger - og den ganske uoversiktlige flotthet, hvormed pengemidler har vært stillet til disposisjon for forskningen på Spitsbergen." 

 Økonomiske interesser

Hoel la som vi har sett, stor vekt på økonomiske argumenter i sine søknader til ekspedisjonene i perioden før 1925. Det ble ikke lagt skjul på at et av hovedformåla var å kartlegge kullressursene og få dem "sikret for norsk kapital" (se ovenfor). Økonomiske og "praktiske" argumenter spilte også en vesentlig rolle i de utredningene Hoel laga i anledning etableringa av NISU og i sine søknader om støtte til institusjonen utover på 1930-tallet (se nedenfor). Hoel var opptatt av at Norge bare kunne vinne politisk kontroll over polarområda gjennom et høyt aktivitetsnivå når det gjaldt utnyttelsen av naturressursene i området. Forskning var nødvendig for å kunne realisere dette, i tillegg bidro forskning i seg selv til å holde aktivitetsnivået høyt. For Hoel var det derfor viktig å befeste og utvide Norges "økonomiske herredømme" på øygruppa.  Hoel la hovedvekta på de økonomiske sidene i sin begrunnelse for at NSIU skulle legges under Handelsdepartementet. Handels- departementet hadde ansvaret for "de økonomiske interesser der oppe" og det var derfor naturlig at dette departementet fikk ansvaret for den nye institusjonen som skulle drive undersøkelser som "først og fremst" skulle komme "næringslivet til gode".  Hoel la også vekt på at staten hadde blitt stadig mer økonomisk involvert gjennom støtten til de norske kullselskapa. 

Det var derfor nødvendig for staten å skaffe seg pålitelige kunnskaper om "alle forhold" vedrørende de norske kullfelt og få gjennomført geologiske undersøkelser med tanke på framtidig drift.  Selv om mye av dette arbeidet ble gjort først på 1920-tallet, skinner det gjennom at mye stod ugjort. Og det var bare ved en sys¬tematisk undersøkelse av landets naturforhold at  en kunne "komme på det rene med dets økonomiske verdier og få midler i hende til den rette utnyttelse av disse"  .

Hoel viste også i praksis at hans kartleggings- og forsknings-

ar¬beid var nært knytta til næringsvirksomhet. Han deltok aktivt ved dannelsen av Store norsk Spitsbergen Kullkompani A/S i 1915 -16.  Senere på 1920 og 1930-tallet var han aktivt med på etableringa av Arktisk Næringsdrift A/S og ved planlegginga av et hotell i Longyearbyen. 

I proposisjonen til Stortinget og i debatten i Stortinget gikk en som nevnt ikke inn i noen argumentasjon for å opprette NSIU, heller ikke økonomiske momenter (se ovenfor) ble berørt. Departementet uttalte at de støtta Hoels forslag, men gikk ikke inn på de økonomiske argumenta. Universitets- og fagskolekomiteen sa i si innstilling at forslaget måtte gjennomføres bl.a. av "praktisk-økonomiske" grunner (se ovenfor). 

  Forskning på egne premisser

Selv om Hoel i tillegg til de politiske momenta også la stor vekt på de de anvendte og praktiske sidene ved norsk forskning i Arktis, ville det være galt å si at han overhode ikke var opptatt av de rent vitenskapelige grunner til å å drive Svalbardforskning. I sine utredninger om NSIU var det et poeng for han at Svalbard var det lettest tilgjengelige høyarktiske området. Dette muliggjorde nøyaktige studier av natur og dyreliv under arktiske rammebetin¬gelser. Videre hadde en her usedvanlige muligheter for å drive breforskning som ville ha betydning for forståelsen av de ulike istider. Det var etter Hoels mening viktig å studere isforholda i polbassen¬get fordi dette hadde stor innvirkning på bl.a. de meterologiske forhold på den nordlige halvkula. Geologen Hoel var også opptatt av at Svalbard var et spesielt interessant område i geologisk forstand, "Intet sted på kloden har man på et sa lite område så mange forskjellige geologiske formasjoner"  . I en langsiktig plan for vitenskapelig utforskning på Svalbard måtte derfor de "rent videnskapelige" hensyn "veie tungt"  . 

Men det er likevel ikke tvil om at han prioriterte anvendt forskning eller som han gjerne sa, de "praktiske"  forsknings-oppgavene. I sitt utkast til NSIS i 1925 delte Hoel det framtidige arbeidet i to deler, (A) arbeider nødvendige av hensyn til de praktiske bedrifter, (B) undersøkelser uten direkte betydning for næringslivet. . "Mange av disse spørsmål har dog bare rent videnskapelig interesse, hvorfor de i alle fall foreløbig kun i mindre utstrekning bør inngå i Svalbardundersøkelsens program (B), som i første rekke bør ta sikte på videnskapelige spørsmål, hvis løsning kommer de praktiske bedrifter - grubedriften, fangst og fiske - tilgode (A)."  .  En nærmere gjennomgang av de utforskningsoppgaver som faktisk ble gjennomført av NSIU inntil 1928, viser da også at Hoels prioriteringer ble fulgt i praksis (se nedenfor).

I saksforelegga for Stortinget og i debattene i Stortinget ble "vitenskapelige hensyn" gjerne nevnt, men de spilte aldri noen overordna eller viktig rolle i debattene. Tvertimot får en inntrykk av at dersom Svalbardforskninga skulle konkurrere med øvrig grunnforskning, ville bevilgningene blitt langt lavere. Slik er det bl.a. mulig å tolke Hambros innlegg i Stortinget om opprettelsen av Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser (se ovenfor). Det er ingenting i det gjennomgåtte materialet som tyder på at politikerne var særlig opptatt av polarforskning som noe mål i seg selv. For dem var forskning et redskap for å fremme norske næringsinteresser og politiske interesser. 

 

 Svalbardtraktaten og norsk utforskning av øygruppa

Overtakelsen av Svalbard påla Norge visse forpliktelser m.h.t.  utforskning.  . Dette momentet ble tillagt stor vekt av de som støtta Hoels arbeid på Svalbard. Statsminister Mowinckel uttrykte seg helt klart på dette punktet: .."som enhver vil måtte forstå, medfører den omstendighet at vi utvider vårt rike, også forplik¬telser, og en av disse forpliktelser som vi skal ta opp med glede, det er at vi såvidt mulig er i spissen hvor det gjelder de videnskapelige undersøgelser der oppe" . Adolf Hoel gjorde også et poeng ut av Svalbardtraktatens artikkel 5 hvor det heter: "Der vil likeledes ved overenskomst bli truffet bestem¬melser om de betingelser hvorunder videnskapelig forskning skal kunne drives i de nevnte egner". En slik overenskomst krevde ei fastere organisering av forskningsvirksomheta fra norsk side ifølge Hoel.

Sval¬bardtraktatens artikkel 2 påla videre Norge å handheve forholdsregler for å verne om dyre- og planteliv i området. Dette krevde også en egen institusjon for å koordinere forsknings¬virksomheta på øygruppa. Hoels forslag om NSIU kan derfor også sees som et forsøk på å møte de utfordringer Svalbard-traktaten innebar m.h.t. den framtidige vitenskapelige aktiviteten i området. Slik ble da også hans forslag oppfatta i departementet. I St.prp. 29 (1928) om opprettelsen av NSIU, tok Handels- departementet nettopp utgangspunkt i de forpliktelser traktaten påla Norge.

Et annet moment som Hoel tilla vekt, men som han først på 1930-tallet utvikla og bevisst brukte (se nedenfor), var nordmenns særlige forutsetninger for å drive polarforskning. 

 Den norske Svalbard- og Ishavsforskninga

Hoel la fram både et forslag om den framtidige organiseringa av den norske polarforskninga og foreslo ei ordning for den utenlandske forskningsaktiviteten på Svalbard. 

I si utredning i oktober 1925  foreslo Hoel oppretta et Svalbardråd, et Svalbard-kontor og en egen publikasjon for Svalbardundersøkelsene. Videre foreslo han at det på litt sikt ble bygget et eget forskningsfartøy. I første omgang kunne en ordne det slik at et av de kystvaktsfartøya staten hadde i Finnmark i sommersesongen, ble disponert til forskningsformål på Svalbard. 

I løpet av perioden fram til 1927, ja, helt fram til regjering og storting  behandla saka i 1928, utvida Hoel stadig ansvarsområdet for institusjonen. I første omgang gjaldt dette "Ishavet" d.v.s. Nordishavet  , men i en henvendelse i oktober 1927 og i sitt forslag til resolusjon i desember 1927 har Hoel brukt uttrykket ishavene.  Hoel engasjerte seg også overfor Universitets- og fagskolekomiteen da det viste seg at departementet ønska at ansvarsområdet skulle avgrenses  til Nordishavet. I sitt brev til komiteen viste Hoel bl.a. til polarforskeren Carsten Borchgrevink som var opptatt av at Norges interesser også i Antarktis burde ivaretas av NSIU.  

Som vi tidligere har vært inne på (se ovenfor), ga Hoel i et eget notat sine grunner for denne utvidelsen av arbeidsfeltet. Gjennomgangen av dette dokumentet gir imidlertid ingen direkte grunner for at Hoel skiftet mening mellom 1925 og 1927. Hoel pekte i 1927 på en rekke politiske og økonomiske faktorer som gjaldt norsk polarforskning generelt og også for tida før 1925. De eneste nye momenta måtte i så fall være at Grønlandssaka igjen ble aktualisert i 1926-27 gjennom striden om voldgiftsavtalen.  Videre proklamerte Sovjet i 1926 sektorprinsippet som innebar at alt land nord for fastlandet og fram til polpunktet avgrensa av vestligste og østligste meridian, var sovjetisk. Det kunne bety at norske interesser ble utestengt fra bl.a. Frans Josefs land. Hoel prioriterte da også ekspedisjoner henholdsvis til Frans Josefs land og Grønland så snart NSIU var oppretta. Den formaliserte kontakten mellom Hoel og lederen for Grønlandsaktivistene kom også i stand tidlig i 1928 . Hoel nevner spesielt Danmark og Sovjet i sitt notat (se ovenfor). Dette kan tyde på at det nettopp var forholdet til disse to polarstatene som forklarer Hoels endringsforslag når det gjaldt NSIU's ansvarsområder.

Resultatet av behandlinga i regjering og storting ble at NSIU og Svalbard- og Ishavsrådet (heretter forkorta til NSIR) ikke fikk ansvar for Antarktis. Grunngivinga som ble gitt i proposisjonen for at Antarktis skulle holdes utenfor, var ikke særlig klar;

"Departementet antar at der for tiden ikke er tilstrekkelig grunn til å utvide ......." . I debatten letta statsråd Oftedal litt på sløret da han sa at hovedgrunnen var at "interessene i de arktiske og antarktiske farvann er høyst forskjellig". Samtidig gikk det fram av hans innlegg at han ikke satte noen prestisje inn på at departementets forslag skulle bli vedtatt i Stortinget. 

Alvorligere fra Hoels side måtte det imidlertid være at departementet ikke ønska å gjøre  

institusjonen permanent. Av Hoels planer både m.h.t. organisering og finansiering, er det ingenting som tyder på at han ikke hadde i tankene en permanent institusjon. I proposisjonen begrunna departementet sitt syn med at midlene fra Pengelotteriet kun var bevilga for fem år, og at man hadde "adskillig betenkelighet ved å gi institusjonen en stedsevarende karakter". Departementet foreslo derfor at institusjonens varighet "foreløbig" ble begrensa til 31. des. 1932. Hoel synes ikke å ha aksjonert overfor Stortingskomiteen på dette punktet, og det ble heller ikke tatt opp i debatten i Stortinget. Trolig var det under de daværende økonomiske forhold taktisk klokt fra Hoels side ikke å sette alt inn på oppnå det optimale i ett jafs. Dette gav imidlertid de kreftene som motarbeidde han, et farlig våpen. Trusselen om nedlegging ble da også brukt utover på 1930-tallet (se nedenfor).  

Når det gjaldt den personellmessige sida ved NSIU, gikk myndighetene inn for Hoels forslag. Han hadde i sitt forslag foreslått at institusjonen skulle ha en stab bestående av 6 personer, 1 leder (topograf, hydrograf, oseanograf eller geolog), 1 topograf, 1 geolog, 1 tegner, 1 sekretær og 1 kontordame. I tillegg kom at en under ekspedisjonene måtte knytte til seg fagfolk tilsatt ved andre institusjoner som Norges Geografiske Oppmåling, Norges Sjøkartverk, Universitetet i Oslo, Bergen Museum, Den Tekniske Høyskolen i Trondheim og Landbrukshøyskolen.  

Hovedoppgavene for NSIU skulle ifølge Hoel være å ta seg av kartlegginga og de praktiske og vitenskapelige undersøkelser av Svalbard og Ishavet. Unntatt herfra var meterologiske undersøkelser og fiskeriundersøkelser. Institusjonen skulle utgi en publikasjon, bearbeide og uttale seg om andre, enten norske eller utenlandske institusjoners eller personers planer for ekspedisjoner til Svalbard, sørge for å få rapporter fra slike ekspedisjoner, ha ansvaret for navnsettinga på Svalbard og fungere som et "oplysningskontor" for sentral- og lokaladministrasjonen og for bedriftene på Svalbard. 

I proposisjonen hadde departementet innarbeidd de fleste av Hoels arbeidsoppgaver, men hadde funnet å omformulere og på visse punkter redusere arbeidsoppgavene. De mente for det første at Hoels forslag gikk "lenger enn man har adgang til" når det gjaldt utenlandske ekspedisjoner (se nedenfor). Departementet nøyde seg med å foreslå at NSIU skulle "veilede" utenlandske ekspedisjoner. Videre tok en heller ikke med pasusen i forslaget fra Hoel om at institusjonen skulle fungere som et opplysningskontor for myndigheter og bedrifter. NSIU skulle kort og godt "ta sig av kartleggingen og de praktiske og vitenskapelige undersøkelser av Svalbard og Ishavet, dog undtatt meterologiske observasjoner og fiskeriundersøkelser. Institusjonens arbeider blir således å planlegge og delta i ekspedisjoner og eventuelt i forbindelse med tilsvarende institusjoner i Norge bearbeide de indvundne resultater eller dra omsorg for at bearbeidelsen blir utført av andre".  Ellers hadde departementet tydeligvis av finansielle grunner svekka formuleringa om utgivelsen av en publikasjon hvor det i proposisjonen het at institusjonen "i den utstrekning midlene tillater" skulle utgi publikasjonen "Skrifter om Svalbard og Ishavene". Departementet hadde også føyd til et punkt hvor det het at NSIU skulle "forvalte de midler som er stilt til disposisjon av Pengelotteriet eller som forøvrig måtte bli bevilget til forskning på Svalbard". 

Som vi ser var fagprofilen rent naturvitenskapelig. Dette gjennomsyrer også alle de øvrige forslag Hoel satte fram (se nedenfor).

Hoel hadde i sitt forslag omtalt samarbeid med både de sentral og lokale myndigheter, andre vitenskapelige institusjoner i Norge og med bedrifter på Svalbard. I proposisjonen ble bare den administrative plasseringa for NSIU berørt. Og i tråd med Hoels forslag ble institusjonen lagt inn under Handelsdepartementet. Dette departementet fikk så i oppdrag å "treffe nærmere bestemmelser om de nevnte institusjoners organisasjon og arbeidsområde og å føre den regnskapsmessige kontroll".  Den administrative plasseringa av NSIU er etter det jeg kan forstå ei understreking av de økonomiske motiver bak opprettelsen av institusjonen, "Under dette departement ligger jo også administrasjon av de økonomiske interesser der oppe, (grubedrift, fangst og fiske) hvorfor dette mest naturlig også bør få med de undersøgelser å gjøre som først og fremst skal komme næringslivet til gode". 

 

Når det gjaldt finansieringa av den norske forskningsinnsatsen, mente Hoel i 1925 at dette delvis kunne skje ved de skatter og avgifter Norge etter artikkel 8 i Svalbardtraktaten hadde rett til å innkreve. Ifølge traktaten måtte "skatter, gebyrer og avgifter" bare komme Svalbard og Svalbardsamfunnet "tilgode". Ellers mente Hoel at salg av kartmateriale og andre publikasjoner kunne bidra til finansieringa. Men da saka ble behandla i regjering og storting i 1927/28, var finansieringsspørsmålet langt på vei løst. Også dette etter en modell som først var lansert av Adolf Hoel. I 1927 forslo han nemlig at midlene skulle reises ved at det av pengelotteriets overskudd skulle avsettes et fond på 2 mill. Avkastninga av dette fondet skulle så finansiere bearbeidelse og trykking av innsamla materiale ved de tidligere Svalbard-ekspedisjonene og skaffe midler til å etablere NSIU og NSIR. Allerede samme sommer vedtok Stortinget å bevilge 250 000 kr. av pengelotteriets overskudd for åra 1928 til og med 1932 til Svalbardforskning, mens en utsatte den formelle etableringa av NSIU og NSIR til året etter. 

Hoels forslag fra 1925 om et forskningsfartøy, noe han heller ikke ser ut til å ha fulgt opp ved sine henvendelser i 1927, ble ikke tatt opp av myndighetene. Med unntak av ansvarsområde, permanens og forskningsfartøy, fikk Hoel altså i hovedsak gjennomslag for sine forslag når det gjaldt NSIU. Forslaget om et Svalbard- og Ishavsråd (NSIR) fikk derimot en verre medfart.  

 Svalbard- og Ishavsrådet (NSIR)

I sitt forslag fra 1925 hadde Hoel foreslått et sakkyndig Svalbardråd som skulle uttale seg om saker som kom inn under den nye institusjonens (Svalbardkontoret) arbeidsfelt. Rådet skulle bestå av 8 medlemmer, og lederen for Svalbardkontoret skulle være rådets formann. Rådet skulle oppnevnes av Handelsdepartementet, men medlemmene skulle representere ulike faginstitusjoner som hadde innstillingsrett. I sitt forslag til proposisjon  foreslo Hoel at følgende institusjoner skulle innstille 1 representant;

Norges geografiske oppmåling, Norges geologiske undersøkelse, Universitetet i Oslo, Fiskeridirektoratet, Det norske geeografiske selskap. Den geofysiske kommisjon skulle forslå 2 representanter. I sitt opprinnelige forslag  (1925) hadde Hoel ikke tatt med Norges geologiske  undersøkelse, mens Norges sjøkartverk var representert. Hoel foreslo i 1925 også at de geologiske professorer ved Universitet sammen med Bergen Museum, Norges tekniske høyskole, Norges landbrukshøyskole og direktøren for Norges geologiske undersøkelse skulle foreslå 1 representant.

Igjen ser vi at det er bare de naturvitenskapelige forsknings-institusjoner som var representert, noe som ble understreka gjennom de fagprofesjoner Hoel i sitt forslag fra 1925 ønska ble representert; 1 topograf, 1 hydrograf, 1 oseanograf, 1 geofysiker, 1 geolog, 1 representant fra "fiskeriundersøkelsene", 1 "polarforsker". Sett på bakgrunn av Hoels "motivasjonsnotat" hvor han la så stor vekt på de politiske faktorene, er det påfallende at han aldri synes å ha vært inne på tanken om å trekke inn f.eks. fagfolk i folkerett og historie. Hambro lot da også en av sine sarkasmer falle i den anledning. Med henvisning til hvilke kvalifikasjoner en behøvde for å ivareta landets interesser i Sydishavet  sa han i debatten om opprettelsen av NSIU, "hvad departementet der har bruk for er folk som er folkerettslig kyndige og som er spesialister i hvalfangsten, og det er hverken bruk for geofysikere eller paleontologer..." .

Når det gjaldt den manglende ekspertisen i folkerett, kunne Hambros kritikk like gjerne gjelde Nordishavet. 

Det var imidlertid ikke dette som var mest problematisk sett fra departementet. En var ikke i tvil om at et slikt råd var nyttig, men en ønska at det sto mer uavhengig av NSIU fordi det også skulle være en "rådgivende instans for centraladministrasjonen". En stilte spørsmål om NSIU i det hele burde være representert og ha stemmerett i rådet. Departementet var heller ikke klar til å avgjøre mandat og sammensetning, men ba om å få "bemyndigelse til å treffe de nødvendige bestemmelser om rådets sammensetning og organisasjon".  Det skulle da også gå nesten tre år før rådet ble oppretta. 

  Utenlandske vitenskapelige ekspedisjoner

Hoel var opptatt av at Norge var aktiv også overfor utenlandske vitenskapelige ekspedisjoner. I Svalbardtraktaten var det bare slått fast at det ved "overenskomst" skulle bli laga bestemmelser for den vitenskapelige virksomheta i området. Tidlig kom det forslag fra utenlandske vitenskapsmenn om bl.a. et internasjonalt forskningsinstitutt på Svalbard.   Det var derfor viktig for Hoel at ikke andre land tok initiativet når det gjaldt organiseringa av den internasjonale forskninga på Svalbard. Selv om nasjonale grunner kunne tilsi at vi skulle legge hindringer i veien for utenlandske ekspedisjoner, var det også i vår egen interesse at vi nå slapp utlendingene til. Det var bare de mest utilgjengelige deler av Svalbard som nå gjensto å kartlegge. Ei utforskning av disse områda ville bli svært "kostbar". Dersom Norge fikk anledning til å "bistå"  i dette arbeidet, ville det utenlandske forskningsarbeidet "være oss til adskillig nytte". Det var likevel nødvendig at Norge førte "kontroll" med denne forskninga.

Forholdet til utenlandske ekspedisjoner var en viktig grunn til at Hoel tok opp arbeidet med ei fastere organisering av Svalbard- og Ishavsforskinga. Veiledning av og kontakt med utenlandske vitenskapsmenn var da også en viktig  del av arbeidsoppgavene for NSIU (se ovenfor). Hoel laga dessuten et eget forslag til retningslinjer om hvordan forholdet til utenlandske ekspedisjoner skulle reguleres.  Han hadde helst sett at Norge hadde regulert dette direkte gjennom lov eller kgl. forskrifter, "hvis dette går an av hensyn til de fremmede makter". Det andre alternativet var straks å sette fram et forslag til en "overenskomst". 

Selv om forma var nokså "kontrollmessig", gjaldt hovedpunkta i Hoels forslag først og fremst utveksling av forsknings- informasjon, koordinering av forskningsoppdrag, sikring mot ulykker, regulering av navnsetting, rettshandehevelsen av bl.a. naturvernreglene for området. Alle utenlandske ekspedisjoner skulle sende sine planer, utstyrslister og liste over personell til NSIU til godkjennelse. Videre skulle en, etter at ekspedisjonen var gjennomført, sende rapport og eventuelle vitenskapelige publikasjoner til NSIU. Departementet var på sin side skeptisk til å åpne for forhandlinger om en overenskomst som lett kunne resultere i at det ble lagt ytterligere begrensninger på Norges råderett over Svalbard. Videre framgår det indirekte at departementet ikke var fornøyd med den "bydende" forma (se ovenfor) og vel heller ikke med at alle kontrollfunksjoner var lagt til NSI. 

Resultatet ble at sikkerhetskontrollen  ble overlatt den norske sjøkontrollen ved at loven om offentlig tilsyn med overvintringsekspedisjoner av 1915 ble gjort gjeldende også for fremmede lands ekspedisjoner som seilte fra norsk havn og hadde norske medlemmer. Videre ble det sendt et memorandum beregna på utlandet, hvor opprettelsen av NSIU ble kunngjort og hvor en gjorde rede for hvilke ordninger en ønska å innføre for forskningsekspedisjoner til Svalbard. En la vekt på å forklare tiltaka, og forma var litt mildere enn Hoel hadde lagt opp til. Men forøvrig var innholdet det samme som i Hoels forslag.

  En "vingeklippet" Hoel ?

Hoel hadde for sitt arbeid på Svalbard flere ganger på 1920-tallet, da Svalbardsaka var aktuell, høsta ros fra politikerne.

Under prosessen som førte fram til etableringa av NSIU i 1928, synes holdninga å ha endra seg hos en del sentrale politikere, ikke minst gjaldt det Hambro. Ida Blom hevder at det nettopp var under diskusjonen om opprettelsen av NSIU i 1928 at Hambros holdningsendring overfor aktivistene i Grønlandsaka for første gang kom til uttrykk, ei kursendring fra Hambros side som Ida Blom fører tilbake til høsten 1926.  Hun mener at det var et personlig motsetningsforhold mellom Hoel og Hambro, og at det også eksisterte et motsetningsforhold mellom Hoel og handelsminister Oftedal.   Det synes i alle fall klart at disse to sentrale politiske aktørene i denne saka (Hambro og Oftedal) spilte på lag og sørga for at ansvarsområdet og den politiske innflytelsen til NSIU og dens leder ikke ble så omfattende som Hoel hadde forestilt seg. 

    

 Forskningsprofil

Gjennom Hoels grundige dokumentasjon av den norske forsknings- aktiviteten på Svalbard fra 1906 og fram til etableringa av NSIU i 1928, får vi et klart inntrykk av at det var de "praktiske", kartleggingsmessige og næringslivsretta oppgavene, m.a.o. den anvendte forskninga som hadde stått i fokus. I første rekke gjaldt dette sjø- og landmålinger med tanke på å lage kart over områda, noe som var ei viktig forutsetning for moderne økonomisk utnyttelse av området. Dernest gjaldt det ei kartlegging av naturressursene, i dette tilfellet først og fremst de store kulleiene. En hadde inntil 1926 kartlagt et område som dekte omkring 18 900 kv.km, d.v.s. omkring 1/3 av landmassene på øygruppa (62 400 kv.km).  Dette omfatta de  økonomisk mest viktige områda, hele vestkysten av Spitsbergen og Bjørnøya. Og det ble lagt særlig vekt på kartlegginga av de kullførende områda. 

Videre ble det på nesten  alle ekspedisjonene drevet sjømålinger som resulterte i sjøkart. Men mesteparten av disse undersøkelsene ble bearbeidd med tanke på kartmateriale av Norges sjøkartverk. Ekspedisjonene satte også opp sjømerker til hjelp for navigeringa til sjøs. Også i dette arbeidet ble det lagt størst vekt på de mest trafikkerte strøk, nemlig de som ble berørt av kulleksporten.

Den geologiske kartlegginga var også konsentrert om det sentrale kullførende området mellom Isfjorden - Bellsund og Van Mijen-fjorden og kullfeltet ved Kings Bay og Bjørnøya. De områda som var kartlagt, omfatta ifølge Hoels oversikter ca. 7 000 kv.km. I tillegg kom et område på ca. 14 280 kv.km hvor det forelå "sprette geologiske iaktagelser".  Det var foretatt omfattende spesialundersøkelser med bl.a. dypboring med tanke på å kartlegge forekomster av kull, olje, malmer og mineraler. Nå er det vanskelig å skille mellom rent geologiske kartlegginger og vitenskapelige undersøkelser i Hoels oversikter. Et slikt skille er det forøvrig vanskelig å gjøre i faget geologi. Det er trolig også grunnen til at Hoel mente at  "landets rent videnskapelige geologiske undersøkelser bør gå hånd i hånd med de praktiske undersøkelser".

Også andre undersøkelser innafor andre profesjoner ble satt i direkte samband med næringsaktiviteten på Svalbard, det gjaldt bl.a. de oseanografiske undersøkelsene som hadde betydning for å kunne forstå variasjonene i isforholda. En hadde også satt igang ei systematisk registrering av isforholda, bl.a. innhenta en opplysninger fra fangstfolk fra skipsjournalene på fangstskutene. De meterologiske observasjonene som også ble gjort på noen av ekspedisjonene (1909-10, 1919-25), satte Hoel i sammenheng studiet av de årlige variasjonene i isforholda. Dette var av betydning både for norsk fangst i området og kulleksporten fra Svalbard.

Det var også innhenta opplysninger om fangst, jakt, fiske og fredning. Hvilke fagprofesjoner som hadde stått for dette, framgår ikke, og bare en liten del av materialet var blitt bearbeidd.

Det deltok en botaniker på noen av ekspedisjonene (1907, 1920 og 1924). Noe av det innsamla botaniske materialet ble bearbeidd, og resultata publisert i 1924. Det ble også "leilighetsvis"

samla zoologisk materiale og i 1923 deltok en preparant fra Zoologisk museum ved Universitetet i Oslo. I 1926 publiserte zoologen Alf Wollebæk et arbeid om Svalbardreinen.

Hoel opplyste at det var foretatt arkeologiske undersøkelser. Dette gjaldt oppmålinger og utgravninger av en rekke tidligere ukjente ruiner av hus fra den russiske perioden. Det framgår av oversikta over fagfolka som deltok eller som bearbeidde materialet, at Hoel ikke hadde knytta til seg arkeologisk fagekspertise. Dette materialet ble da heller ikke publisert. Hoel nevnte også historie og navngivning som aktuelle forskningsfelt. Her hadde han knytta til seg Gustav Indrebø som språkhistorisk ekspert. Ellers arbeidde han selv sammen med kollegaen, Werner Werenskiold, med stedsnavnsmaterialet, og det resulterte senere som vi vet i en større publikasjon utgitt under

krigen . 

Det er neppe å ta for hardt i å si at mesteparten av innsatsen fra 1906 var kartleggingsoppgaver konsentret om topografi, hydrografi og geologi med tanke på den økonomiske aktiviteten på Svalbard. Av de 52 forskere som hadde deltatt på de 21 ekspedisjonene mellom 1906-26, var da også 11 topografer, 13 hydrografer og oseanografer og 16 geologer, d.v.s. 2/3 av alle deltakere. Det samme bildet får en om en tar for seg de som har bearbeidd materiale som var samla på Svalbard. Det anvendte og praktiske preget ved ekspedisjonene understrekes også av at under halvparten av deltakerne ble karakterisert som "natur-forskere". Alle topografer, hydrografer og oseanografer var ingeniører eller offiserer i hær eller marine.

Et annet karakteristisk trekk ved den forskninga som var utført i regi av Spitsbergenekspedisjonene i disse åra, var at den så og si bare gjaldt naturvitenskapene. Sett på bakgrunn av Hoels vekt på historiske argumenter når det gjaldt grunngivninga for å drive forskning på Svalbard, er fraværet av arkeologisk, historisk og juridisk ekspertise desto mer påfallende.

 Framtidig forskning ved NSIU

Hoel la den samme forskningsprofilen til grunn for den framtidige virksomheta ved NSIU som den vi fant for Svalbardekspedisjonen i åra 1906-26. I sin utredning fra 1925 skilte han mellom arbeid som var nødvendig av hensyn til de "praktiske bedrifter", (d.v.s. landmåling, sjømåling, geologiske undersøkelser og kartlegging, misvisningsbestemmelser, oppsetting og eftersyn av sjømerker, oseanografiske undersøkelser og studier av isforholdene og meterologiske undersøkelser) og arbeid som var uten betydning for "næringslivet" (d.v.s. magnetiske botaniske, zoologiske og historiske undersøkelser). Hoel opererte også med ei tredje gruppe, geografiske navn på Svalbard. Og han var i 1925 ikke i tvil om prioriteringa. Svalbardforskninga måtte "i første rekke" sikte inn på spørsmål som kom næringslivet til gode (se ovenfor).  I 1927 uttalte  han seg mer nyansert og understrekte også de "rent videnskapelige hensyn". Når en nå skulle legge "en mere langsiktig plan for vårt forskningsarbeide på Svalbard må også de rent videnskapelige hensyn veies tungt ved opsetningen av denne plan". Men fortsatt låg hovedvekta på kartleggingsoppgavene. 

Konklusjon 

Gjennomgangen av motivasjon, organisasjon, finansiering og forskningsprofil har vist at Svalbardekspedisjonene og opprettelsen av NSIU i 1928 i svært kontant forstand var knytta til Norges  nasjonale, politiske og økonomiske interesser i området. Myndighetetene og i forbausende høy grad også den ledende personen i den norske polarforskninga i denne perioden, Adolf Hoel, synes ikke å ha sett forskning  som noe mål i seg selv. 

I den fasa da suverenitetsspørsmålet for Svalbard var aktuell, ble norsk forskningsaktivitet  brukt som ei legitimering for norske krav selv om det definitivt var den næringsmessige, norske aktiviteten som var viktigst i så måte.  Hoel hevda at Svalbardekspedisjonene fra bare å ha som bioppgave å "styrke Norges politiske stilling" i disse områdene, gradvis ble trukket inn i den intense kampen om kullfeltene på Svalbard og i spørsmålet om øygruppas statsrettslige stilling. 

Da Norge ble tilkjent suvereniteten i 1920, fikk Svalbard- ekspedisjonene en viktig funksjon i å skaffe til veie kartmateriale for den rettslige gjennomgangen av eiendoms- forholda, noe som pågikk helt til 1927. Videre var det i de første åra et stort behov fra statens sin side å få utført geologiske undersøkelser med tanke på kartlegg¬ing av kullreservene på øygruppa. Fra myndighetenes side synes forskninga i økende grad å bli brukt som et redskap for den norske næringsmessige utnyttelsen av øygruppa særlig etter at suverenitetspørsmålet m.h.t. Svalbard var endelig avgjort. De økonomiske sidene spilte også en viktig rolle for Adolf Hoel særlig om en legger vekt på hans forslag til organisering, personell og forskningsprofil for NSIU. I sin motivasjon for institusjonen la Hoel derimot stor vekt på de rent politiske motiver. 

Jeg tror likevel at hovedmålet for kartlegginga og forskninga  perioden sett under ett, var å bidra til økt økonomisk aktivitet fra Norges side.

Et anna moment som må tillegges en viss vekt når det gjelder opprettelsen av NSIU, var de forpliktelser som Svalbardtraktaten påla Norge når det gjaldt å legge forholda til rette for forskning på Svalbard. Det er klart at ikke minst myndighetene la vekt på dette da en gikk til det skritt å opprette en sentralinstitusjon for Svalbard- og Ishavsforskning.

I hvilken grad hensynet til den "rene" forskning var et reelt motiv i denne perioden, er jeg mer i tvil om. Det betyr at jeg også stiller spørmål om den dreininga fra "ren" forskning til "interesseforskning"  som Hoel snakka om, var reell. Adolf Hoel tok da også et viktig forbehold da han påstod at de første ekspedisjonene bare var motivert ut fra "rene" forskningshensyn, "en bihensikt hadde dog disse arbeider, nemlig å styrke Norges politiske stilling".   Omskiftet i motivasjonen hadde i alle fall skjedd da staten tok til å bevilge årlige beløp til Svalbardundersøkelsene i 1909. Dette er imidlertid et punkt jeg vil komme tilbake til når jeg bl.a. har sett næmere på Gunnar Isachsens dagbøker og skrifter. 

Min foreløpige hovedkonklusjon for denne perioden faller sammen med et synspunkt Odd Gunnar Skagestad  synes å gjøre gjeldende når han i sin gjennomgang av motiver og virkemidler i norsk polarpolitikk, kategoriserer forskning og vitenskap som virkemidler. Han nyanserer seg riktig nok ved å påpeke at forskning og næringsmessig aktivitet både kan være et motiv for en bestemt politikk og et virkemiddel i å nå visse politiske mål. Det gjelder selvsagt også i vårt tilfelle. Det er likevel få belegg i det materialet jeg har gjennomgått , selv om de finnes, for at vitenskapelig erkjennelse ble sett på som det egentlige mål for norsk polarforskning.  

Det andre punktet hvor mine funn støtter Skagestads synspunkter, er at det mest konstante og mest grunnleggende motiv for norsk polarpolitikk synes å ha vært "hensynet til de norske næringsinteresser". Dette kan i stor grad også sies å være den mest grunnleggende og konstante motivasjonen også bak norsk forskning på Svalbard i den perioden jeg har gjennomgått. Det virker ikke som om noen la seg Nansens ord om utforskninga av polarområda på hjertet ; "Frem til rigdom fandt menneskene sjelden, til de lykkelige Øyer aldrig; men kundskap vandt vi altid". 

Hvilke konsekvenser fikk så den sterke koblinga mellom nasjonale, politiske og næringsøkonomiske interesser og norsk polarforskning? Det måtte bl.a. gjøre denne forskninga mer sårbar overfor politiske og nasjonale stemningsskifter og endringer i økonomiske interesser.  Dette fikk en ifølge Hoel demonstrert i åra 1926-27 hvor bevilgningene falt til et lavmål. Hoel uttrykte senere at Svalbardundersøkelsene i disse to åra stod i fare for å bli nedlagt, men etter et "iherdig arbeide lyktes det å redde situasjonen, og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser ble opprettet i 1928"  . Nå var nok Hoels vurderinger av norsk polarpolitikk i 1920-åra sterkt prega av hans politiske engasjement på det tidspunkt da dette ble skrevet (mars 1945). På den andre sida er det ikke tvil om at myndighetenes  engasjementet for Svalbard-forskning på langt nær var like stort i åra etter at Norge hadde overtatt Svalbard som i åra like før. Det kan en tydelig se bl.a. ved å sammenligne debatten i Stortinget i 1928, da en beslutta å opprette Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, med diskusjonen i 1925  (se ovenfor). 

Selv om holdninga blant ledende politikere til Svalbard- og Ishavsforskning ikke var like entusiastisk i siste del av 1920-tallet som tidligere,  synes likevel hverken Hoel eller Svalbard-ekspedisjonene å ha vært politisk kontroversielle. 

Dette skulle endre seg i den neste perioden. Hoel engasjerte seg da langt sterkere politisk til stor irritasjon for bl.a. Hambro som var Stortingets ledende "utenrikspolitiker" i denne perioden. De uheldige implikasjonene av så klart å definere forskningsvirksomheta i Arktisk som praktisk og anvendt forskn-ing, skulle også vise seg for fullt i denne perioden. Nå var nemlig ikke Svalbard og Ishavsforskninga kobla til en politisk suksess, slik overtakelsen av Svalbard hadde vært i 1920-åra, men forbundet med et mindre heldig og definitivt mer kontroversielt utenrikspolitisk prosjekt - striden om Øst-Grønland. 

 

  1928 - 1945.  På det tapende lag

Ida Blom har i sin avhandling om Grønlandssaken vist at Adolf Hoel sammen med Gustav Smedal spilte en ledende rolle i den nasjonale pressgruppa som stod for aksjonslinja i Øst-Grønland-ssaka. 

I et udatert notat om "Våre interesser i polarområdene" fra første del av 1930-årene , gikk Hoel nærmere inn på hvorfor utforskning og forskning var så viktig når det gjelder suveritet¬sspørsmålene i polarområdene.

For det første var det viktig å kjenne folkerettens regler for hvordan land erverves og hvordan de tapes i disse strøk, "Vi må med andre ord ha det teoretiske grunnlaget for vår opptreden utad i full orden"   . Om Hoel med dette bare tenkte på folkeret¬tsstudier, men også hadde i tankene f.eks. polarhistorisk forskning, går ikke klart fram. I notatet forøvrig var polar¬forskere synonymt med "geografer og naturforskere".  Hoel la stor vekt på tilstedeværelse og detaljkunnskaper om naturforhol¬dene når det gjaldt suverenitetsspørsmålene. Forskning var viktig med tanke på eventuell økonomisk aktivitet i arktis som igjen var av stor betydning når suverenitetsspørsmålene skulle avgjøres. Polarforskere var viktige opinionsveiledere når polarpolitiske spørmål kom opp og de var også uunnværlige rådgivere for myndighetene i eventuelle mellomstatlige forhandlinger om slike spørsmål.

Polarforskernes viten var "drivfjæren til at økonomiske foretagender settes igang eller at allerede igangværende bedrifter kan komme til å gi bedre resultater"  . 

Norges forutsetninger for polarforskning. 

"Vi nordmenn har mange betingelser for polarforskning fremfor andre folk. Det er uten tvil så at polarforskning er et av de få områder, hvor vi nordmenn kan hevde oss i den internasjonale videnskapelige kappestrid og at vårt folk mere enn noe annet er skikket for å løse de videnskapelige opgaver som polartraktene byr. Vår innsats i polarforskningen viser dette klart. Våre store ekspedisjoner under Nansen, Sverdrup og Amundsen har vært banebrytende og står som klassiske ferder i polarforskningens historie"  . I Stortingsdebattene utvises det også stor edruelighet m.h.t. denne type argumentasjon når det gjaldt Spitsbergenekspedisjoenene, men i de to sakene hvor behandlinga var kobla til søknader fra Amundsen kom denne type argumentasjon fram i fullt mon. Disse diskusjonene viser imidlertid også at disse argumentene langt fra var ukontroversielle.