Oslo 30.august 2024.
Arr: Fagsenter for seniorer arr av Oslo Met, tankesmia Populo.no og avisa Klassekampen
Bygge landet med bureising – erfaringer og lærdommer for framtidig distrikts-bosetting.
I 2016 utga Ottar Brox si siste bok hvor han var eneforfatter: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? med undertittel: Om vi vil unngå for store forskjeller i våre barns Norge, er det mye å lære av våre forfedre. Hovedtesen i boka er at den enkle tilgangen på dyrkingsjord, skog og fisk, og mulighetene for mange-sysleri forklarer både rikdom og inntektslikhet i Norge helt fram til begynnelsen av 1960 tallet. (Note 1) Boka reiste heftige motforestillinger, bl.a. fra Espen Søbye, Jørgen Modalsli og Rolf Aaberge, alle tilsatt i Statistisk sentralbyrå, i en artikkel i Nytt Norsk tidskrift, året etter at boka kom. Ikke uventa når det gjelder Brox sine publikasjoner. (Note 2)
Her er verken tid eller sted til å gå inn i tallmaterialet som Brox bygger på, men jeg vil nok gi kritikerne rett i innvendingene mot Brox når det gjelder bruken av statistikkens makrotall. Det gjelder både veksten i antall småbrukere, sammenhengen mellom en påstått voksende småbrukerøkonomi, økonomisk vekst og økonomisk likhet.
Brox sine analyser av historiske utviklingstrekk basert på makrodata kan en altså si mye om, men hans blikk for mekanismene på aktør- og mikronivå er uomtvistelig. Ottar Brox var en virtuos på små flater, som det heter på fotballspråket, en slags antropologiens Lionel Messi. Og det er jo slike spillere vi gleder oss mest over, når vi sitter på tribunen. (Note 3)
Et eksempel på historisk lærdom som Brox etterlyser i undertittelen til boka, gjelder den bureisings- og nydyrkingspolitikken som myndighetene førte i mellomkrigstida. Den bidro ifølge forfatteren til at landet ble tatt i bruk, skaffet folk arbeid og ikke minst: utjevnet økonomiske og sosiale ulikheter. Brox sitt positive syn på bureisinga får også gjennomgå av SSB-forskerne: bureising representerte bare slit for folk som ikke hadde andre alternativ. Ikke minst i Nord-Norge er tallenes tale, eksemplifisert gjennom kontantinntektene fra gårdsdrifta, virkelig dystre, ifølge kritikerne. De mener at refrenget i visa Anne Knutsdotter er mer realistisk enn Brox-analysen. Og det refrenget kjenner vi jo: «Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen/Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!» (Note 4)
Var det så slik den enkelte bureiser opplevde sin egen situasjon?
Søbye og hans kolleger baserer seg på et aggregert og makro tallmateriale. De går ikke bak tallene og lar perspektivet også være den enkelte bureiser. Hvordan fortonte dette seg sett nedenfra?
Som eksempel på et nedenfra-perspektiv vil jeg vil bruke bureiserne Einar og Anne Olsen som på 1930-tallet ryddet et småbruk i Pettvika på Vestvågøy i Lofoten. Einar var også fisker og deltok i de store sesongfiskeriene i Lofoten og Finnmark.
Einar og Anne med ungeflokken 1941
Staten har i århundrer brukt nydyrking og bureising som politiske virkemidler; alt fra grensesikring og fornorskning i nord, som mottiltak når det gjaldt utvandringa til USA eller som krisetiltak i mellomkrigstida. I vår sammenhengen er det bureisingspolitikken som kriseløser som vil være interessant.
Rundt 1920 ble de offentlige og private tiltak for bureising og nydyrking samordnet og satt i system, både på stats-, fylkes- og kommunenivå, en fikk statlige støtte- og låneordninger, det siste gjennom «Den Norske Stats Småbruk- og Boligbank».
Dette gav snart resultater: Fra 1921 til 1976 ble det gitt støtte til i underkant av 20 000 (19 258) bureisings-bruk, hvorav over en tredjedel, ca 8000 (7908) i Nord-Norge. Etter bare 16 år, mellom 1921 og 1937, var det etablert over 10 000 bruk i Norge (10 340) og i underkant av 4000 (3872) i Nord-Norge. I samme tidsrom ble det oppdyrket nesten 160 000 (159 227) dekar på bureisingsbrukene, dvs 13,1 % av all nydyrking med statsstøtte i Norge, hvorav 1/3 del (51 923 dekar) i de tre nordligste fylkene. Bureisinga innebar også en formidabel bygging av boliger og driftsbygninger. Fra 1921 til 1936 ble det oppført over 8500 (8645) boliger på bureisingsbrukene i landet som helhet, i Nord-Norge over 3000 (3136). Det ble reist ca 9000 (9078) driftsbygninger, av dem var 1/3 del, over 3000 (3284) i de tre nordligste fylkene. Toppårene for bureisinga var så desidert årene 1930-1940, både nasjonalt og regionalt og Nord-Norge topper bureisingsstatistikken på nesten alle variabler. (Note 5)
Senhøstes i 1929 hadde Einar og Anne fått utskilt et stykke jord på ca 25 dekar i utmarka til et av hovedbrukene i Pettvika. De ga det kommende småbruket navnet Nordmo. Planen var å komme inn under de ordningene som gjaldt bureisningsbruk; det dreide seg om gunstige lån, bidrag til fjøs- og husbygging og pengestøtte til oppdyrking og nyrydding.
Kravene for å komme inn under støtteordningene, var at 20 dekar kunne ansees som dyrkbar. I første omgang ville fylkesagronomen bare godkjenne 18 dekar av Nordmos 25 dekar. I tillegg til arealkravet var det satt krav om minimums- og maksimumsgrense for formue (1500 - 15000). En skulle altså ikke være for rik, men heller ikke for fattig. Det måtte heller ikke være oppført bolig- eller fjøsbygning på eiendommen. Her skulle det altså både ryddes og bygges !
Før Einar og Anne kunne gjøre det, måtte finansieringa være på plass og det måtte skaffes mer jord. Skulle de få banklån og støtte til oppdyrkinga krevdes det plantegninger og kostnadsoverslag for bolig og fjøsbygning, og en detaljert jorddyrkningsplan. Men bare vel 1 ½ år etter at Nordmo var utskilt, kunne Einar sette spaden i jorda, sommeren 1931. Planarbeidet og utarbeidelsen av lånesøknadene hadde ikke kunnet skje uten hjelp av det statlige, fylkeskommunale og kommunale støtteapparatet som var etablert bl.a. gjennom kommunale jordstyrer, fylkesagronom etc.
Lånet i «Småbruk- og boligbanken» på 3500 kr dekket på langt nær kjøpet av eiendommen, (1900 kr), og bygge-kostnadene for bolighus og fjøs. Nå kunne de i tillegg til det gunstige lånet også få direkte tilskudd til bolig og fjørbygning. Likevel måtte svært mye dekkes av egeninnsats siden de ikke hadde oppspart midler, eller formue. En del av løsninga ble da å la kjelleren i bolighuset foreløpig fungere som fjøs. Huset ble reist sommeren og høsten 1931. Dit flytta Anne og Einar så med to unger og plasserte kua i kjelleren. Og i januar 1932 kom unge nummer tre til verden.
Fjøset ble først ferdig i 1935. Til det mottok de 980 kr i offentlig støtte, utdelt i takt med at byggearbeidet skred fram. Det utgjorde ca. 1/3 av byggekostnadene. Ved å la byggetida strekke seg over så lang tid, ble det mulig å legge inn desto mer egeninnsats, og til å få mer hjelp av bror og svoger.
Mesteparten av jorda på Nordmo var torvmyr, men mye bestod også av ujevn, steinbesatt grunn. Dette skulle altså omskapes til dyrkbar mark. Blant de papirer Einar etterlot seg, finnes en plan for jorddyrking av ca 6 dekar, bare en del av det som ble oppdyrka totalt. Av planen framgår det at bare på dette stykket måtte det graves over 500 meter grøfter, ca 1 meter dyp og ca 40 cm brede. I tillegg skulle grøftene steinsettes. Til det ble mindre stein eller knust stein etter sprengninger i nydyrkingsfeltet brukt. Einar var god med dynamitt heter det.
Etter at det var gjort, skulle grøftene lukkes, også det med handmakt.
En del av tilskuddet til jorddyrkinga ble brukt til å leie hjelp, men det sies at mesteparten av grøftinga stod Einar for. I den grad det ble brukt hest, for eksempel til å frakte stein til grøftene, måtte en spørre pent om å få låne hest, med gårdsarbeid som motytelse for Einars del. Men selv om Einars iver og grundighet med grøftegravinga gjorde at høyavlingene var gode sammenligna med nabogårdene, rakk det ikke til å fôre en hest. Det ble aldri skaffet hest på Nordmo.
I fjøsen var det rundt 1940 2- 3 kyr, og 7-8 vinterfôra sauer og noen få høns. Salg av lammeslakt var en god inntektskilde. Det ble også levert saueull. Fra slutten av 1940-åra var der alltid en gris i bingen, som ble slakta til jul, i årene før var griseholdet mer sporadisk. Det ble levert melk til meieriet, men før krigen gikk mesteparten til smørproduksjon, og noe av smøret ble solgt. Det var stor potetproduksjon på gården. Ifølge en av sønnene «sikkert mellom 1000 og 2500 kg". Lite ble solgt, det meste gikk til husholdninga og til «dyrefor».
Det er ikke så rart at det ikke ble tid til å dra på finnmarksfiske i de travle bureisings-åra på 30-tallet, men Lofotfisket deltok Einar i hvert eneste år. Det sies at han hadde 52 sesonger på Lofothavet. I de fleste årene var Mortsund utrorsstedet for Einar, han rodde i alle år hos andre, en egen større båt som kunne brukes i sesongfiskeriene, eide han aldri. Under lofotsesongen bodde han i Mortsund, han sykla hjem hver lørdag ettermiddag, og ned til Mortsund hver søndags kveld.
Etter krigen gjenopptok han finnmarksfisket. Men han kombinerte, som så mange andre fiskar-bønder, over i sekundærsektoren. For Einars vedkommende var det anleggsarbeid, bl.a. bygging av Nordlandsbanen. I vanskelige perioder i fiskeriene var det her pengene var å hente. På hjemmebane bestyrte Anne hus og fjøs, og ungene ble satt i arbeid så snart det var mulig.
Var dette så «sveltihjel» som det heter i visa?
Det var ikke et liv i overflod, det var et liv med mye slit og strev. Men Anne og Einar greide å skaffe seg en «heim» som de sa i de dager, hvor de eide både gård og grunn. Ikke minst gjaldt det et moderne bolighus etter den tids standard. Nyreisningsbruket skaffet først og fremst mat, ikke så mye penger, men sammen med inntekter fra fiskeri og bygg/anlegg ga det innkomme til en familie som i 1946 omfattet 9 unger, jeg er den siste i rekka.
Dette kunne Einar og Anne ikke ha gjort uten de statlige ordningene som støttet og stimulerte deres egeninnsats. Det gjaldt det offentlige bidraget med fagkunnskaper og økonomiske støtteordninger, og ikke minst en vilje til å ta utgangspunkt i lokale tilpasningsformer. Bureisingspolitikken bidro heller ikke til at lokalsamfunnene og lokalbefolkninga mistet kontroll over, eller ble utestengt fra, å høste av felles naturressurser. Og bureisinga resulterte i flere hundretusen dekar oppdyrka mark, hvor mye i dag er i ferd med å gro igjen. Tusenkroners-spørsmålet er: Hva gjør vi med det?
Noter:
