Einar-Arne Drivenes
Professor emeritus
I kjølvannet av grønlandsekspedisjonen i regi av UiT-Norges arktiske universitet, har det blitt reist spørsmål om Norges rolle i dansk grønlandspolitikk.
For hundre år tilbake var Øst-Grønland sentrum for en kamp om suverenitet mellom Danmark og Norge. Konflikten starta da Danmark i 1921 utvida sin suverenitet fra å omfatte de bebodd delene av Vest-Grønland til å gjelde hele Grønland. Den norske utenriksministeren, Ihlen, hadde muntlig godtatt dette i 1919. Samtidig utvidet Danmark monopolsystemet til å gjelde Øst-Grønland og hele kystområdet rundt øya ble avsperret. Dette vakte sterke reaksjoner i Norge. I første omgang var en redd for at dette kunne hindre norsk fangst både på land og til havs. Etter hvert kom det meste til å dreie seg om nasjonale følelser provoserte fram av den historiske uretten mange mente var begått, da Norge mista bilandene sine i vest. I ei bisetning i Kieltraktaten i 1814, gikk Grønland, Island og Færøyene tapt.
Etter 1921 starta organiseringa og mobiliseringa for å fremme norske interesser på Øst-Grønland. Mållag og ungdomslag var viktige støttespillere. Omkring 30 % av landets herredsstyrer sendte resolusjoner til regjering og Stortinget, og i 1926 ble Norges Grønlandslag stiftet.
Fra norsk side ble det argumentert langs tre akser; folkerett, økonomi og historie. Det ble aldri krevd full revers: norsk suverenitet over hele Grønland. I første fase av striden, fra 1921 fram til forhandlingene som resulterte i Øst-Grønlandsavtalen i 1924, var det norske standpunktet at områdene utenfor de danske områdene på vestkysten skulle betraktes som «terra nullius», herreløst land. Grønlandsavtalen skulle regulere fangstvirksomheten og annen virksomhet og sikre norske interesser. Da forhandlingene startet, var det norske kravet at dersom denne status («terra nullius») skulle endres, måtte suvereniteten tilfalle Norge. Suvereniteten skulle omfatte hele Øst-Grønland med unntak av de grønlandske bosettingene som på det tidspunktet var på Øst-Grønland, nemlig området rundt Ammassalik (i dag: Tasiilaq). I avtalen (paragraf 6) godtok Norge også at Danmark anla en bosetting i Scoresbysund (i dag : Ittoqqortoormiit) som lenge hadde vært planlagt. Norge anerkjente videre «at der ble utferdiget de særbestemmelser, som hensynet til den innfødte grønlandske befolknings livsvilkår krever» (St.meld 5, 1924). Danske myndigheter etablerte denne bosettinga og flyttet grønlendere hit i 1930. Selv om den hadde vært planlagt i lang tid, var det neppe en tilfeldighet at flyttinga av grønlendere skjedde da konflikten spisset seg til. Under forhandlingene ble en enig om å være uenig om suverenitetsspørsmålet, og det var det striden gjaldt i årene som fulgte. Svært få, også i Danmark etter det jeg vet, mente at Grønland tilhørte grønlenderne. I Norge fremmet en ensom røst, Fridtjof Nansen, slike synspunkter.
I årene fra 1924 gjaldt det for begge sider å styrke sin posisjon ved å trappe opp økonomisk og vitenskapelig aktivitet i de omstridte områdene. Dette var viktig for å kunne erverve suverenitet ifølge datidens folkerett. Uenigheten om suvereniteten var ikke løst da saka spisset seg til i 1931. For de norske aksjonistene ble den planlagte danske treårige vitenskapelige ekspedisjonen leda av Lauge Koch, utløsende. For å sette regjeringa under press og få fortgang i saka, okkuperte ei gruppe norske aktivister et område nord for Scoresbysund på østkysten, 27. juni 1931, og kalte det Erik Raudes Land.
Det førte til ei voldsom mobilisering og press på regjeringa for å foreta en statlig okkupasjon, noe som fant sted den 10. juli. Dagen etter gikk den danske regjeringa til sak ved Domstolen i Haag. I 1932/33 okkuperte den norske stat også et område på Sørøst- Grønland sør for Ammassalik (Tasiilaq), Fridtjof Nansens Land. Ingen av disse okkupasjonen omfattet grønlandske bosettinger. Ledende politikere var kritisk til den private okkupasjonen, også i regjeringen, men en valgte likevel å følge opp med en statlig okkupasjon. I 1933 fall dommen, Norge vant ikke fram på et eneste punkt.
De fleste norske historikere har i ettertid dømt det som skjedde, nådeløst. Jens Arup Seip hevder at en gjeng ishavsimperialister «drev landet inn i internasjonale forviklinger på en måte som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket”. Det er en dom preget av etterpåklokskapens arroganse. Seip ser helt bort fra den brede mobiliseringa, det dreide seg ikke bare om en gjeng aksjonister på ytterste høyreside i politikken. De aller fleste norske folkerettseksperter på den tida mente at Norge hadde rett til å gå til okkupasjon. Og mange historikere mente at også historia var på norsk side. De historiske og nasjonale argumentene var avgjørende for den folkelige mobiliseringa. Historiske og nasjonale grunner var trolig også viktige da kong Haakon engasjerte seg i saka. Lenge før striden blussa opp i Norge, hadde han i 1906 tatt spørsmålet opp med sin far, Fredrik VIII av Danmark. Danmark burde ta initiativ til å få til et «Opgjør» mellom de to landene om «Bilandene særlig Grønland» (adv. Per Ryghs dagbok). I 1931 skal kongen også ha uttrykt at Norge hadde en god sak, og i 1933 skal han ha tatt tapet i Haag svært tungt. Noen bisarr episode i norsk historie styrt av en gjeng aktivister var Grønlandssaka ikke, så langt derifra.
Polarstatene Danmark, Norge og Sovjetunionen utvidet sin suverenitet til å omfatte store områder i Arktis i mellomkrigstida. For Norges del omfattet dette områder uten urbefolkning (Svalbard). I bokverket Norsk Polarhistorie er striden om Øst-Grønland og Svalbardsaka behandla i kapitlet Ishavsimperialisme (bd. 2), der hører disse sakene også hjemme. Det gjelder også Danmarks og Sovjetunionens polare erobringer.
Tilbake til UiTs ekspedisjon over Grønland; jeg er spent på samtalen mellom grønlenderen og ekspedisjonsmedlem Kunuk Lennert og polarhistoriker, Nansen-biograf og ekspedisjonsleder Harald Dag Jølle, hvor de drøfter striden om Øst-Grønland og hvordan dagens grønlendere ser på saka.
