Anmeldelse av boka Nordlendingen skrevet av Edmund Edvardsen. Pax Forlag. 1997 Trykt i Nordlys 1. sept. 1997 og Nytt norsk tidsskrift nr 1 1998.
Einar-Arne Drivenes
Etter at
Nord-Norsk Kulturhistorie kom ut høsten 1994, er det kommet en rekke bøker med Nord-Norge eller nordlendingene som
tema: Jens Ivar Nergård: Det skjulte Nord-Norge (1994); Erik Oddvar Eriksen (red.): Det nye
Nord-Norge, Avhengighet og modernisering i nord (1996); Edmund Edvardsen:
Nordlendingen (1997); Øyvind Thomassen, Jostein Lorås (red.): Spenningenes
land. Nord-Norge etter 1945 (1997).
I disse bøkene presenteres mange ulike perspektiv på
landsdelens historie og egenart. Særlig er meningene delte når det gjelder den
økonomiske, sosiale og kulturelle moderniseringa landsdelen har gjennomgått.
Noen av forfatterne fokuserer nokså ensidig på de omkostninger denne utviklinga
har medført. Den nordnorske historia blir da ofte ei forfallshistorie, - fra
det egentlige og autentisk nordnorske til det uekte og utenfra (sørfra)
påtvungne moderne. Nordlendingen blir offer for en sørnorsk kulturimperialisme.
Et annet perspektiv er å se
moderniseringa som et mer likeverdig kulturmøte og ikke som et brutalt overfall
sørfra. Det er en prosess hvor gammelt og nytt smelter sammen, ikke uten smerte
og omkostninger, heller ikke uten maktmisbruk, men det er ikke snakk om noen
total kulturell underkastelse. Det finnes nordnorske varianter av det å være
moderne, på samme måte som det finnes en rekke andre lokale og regionale
eksemplarer av det moderne mennesket. Den diskusjonen som ble ført i "Nordlys" sist vinter
etter Jens Ivar Nergårds innspill om en "intellektuell snuoperasjon"
i forskninga om Nord-Norge, avslørte en slik grunnleggende uenighet i synet på
moderniseringa av landsdelen.
Edmund Edvardsens siste bok som
har fått den insisterende tittelen, Nordlendingen, kan leses som et innlegg i
denne diskusjonen. Som pedagog og sosiolog har Edvardsen lenge vært opptatt av
den kulturelle likerettinga som Nord-Norge og nordlendingene har blitt utsatt
for gjennom sørnorske "kulturpedagoger" som lærere og distriktsleger.
Han er også kjent for å ha en sjelden god penn. I 1984 ga han ut ei
tankevekkende bok, "Den gjenstridige allmue" hvor skoleverkets forsøk på å
oppdra folk nordpå ble beskrevet, for ikke å si avkledd. Denne gang er det ikke
minst distriktslegene som får gjennomgå.
Et hovedpoeng hos Edvardsen både i 1984 og nå, er at
prester, lærere og leger var krigere for den herskende kulturelle klasse i
Norge. Målet var å skape nordlendingene om i sitt bilde. Møtet mellom disse
kulturmisjonærene og den nordnorske allmuen var en rå maktkamp. I beste
Foucaulttradisjon karakteriserer han dette som et møte mellom "herre og
knekt" (s.8). Prosjektet var å kultivere, sivilisere og ikke minst
fornorske den nordnorske periferi. Resultatet var selvforakt og et svakt
kulturelt selvbilde hos den som var gjenstand for oppdragelsen, nordlendingen,
- i skammekroken er da også den talende overskrift for den første av de fire
hoveddeler boka består av. Forfatteren tar oss med inn i denne skammekroken,
f.eks som stotrende og knotende 20-åring på jakt etter en plass i det sørnorske
arbeidsmarked først på 60-tallet. Resultatet var et språklig og kulturelt
mageplask:
"
Det var nordlendingens skjebnesvangre og sørgelige
forsøk på å snakke norsk i et avgjørende knipetak. Det var språket til den som
har satt alt på et kort og taper ansikt idet kortet vises fram. Det var en tale
i tunger, talen til den bortkomne, den fremmedgjortes tale, stotringen og
stammingen til den som setter seg og er satt utenfor seg selv, bablingen til
den som harfått skåret av sin tunge, rallingen til den som er gesimsen nær og
bare vil ett: synke i jorda og glemmes. Det var nordlendingen som lander på
kulen i Holmenkollen og framkaller Oslogrytas latter.
Det som skulle vært en samtale på pappsjefens kontor,
mellom gjest og vert, ble ingen samtale. Den ble knektens kny under herrens
åsyn. " (s. 30/31).
Men nordlendingen ble ikke bare satt
i skammekroken når han var langt hjemmefra, han ble også tuktet på hjemmebane av de
nasjonale oppdragerne i kirke, skole og helsevesen, ifølge Edvardsen.
Oppdragelsesmetodene var utspekulerte, først gjaldt det å skape bilde av den
"innbilte nordlending": den enfoldige, usedelige, overtroiske og
urenslige nordlending (del 4). Dernest måtte en få nordlendingene til å tro på
innbildningen:
"Oppdrageren prøver , ved "idelig
tilrettevisning", å pode bildet av "den innbilte nordlendingen "
inn i nordlendingen, d.v.s. å gjøre ham til skamplagg i egne øyne for dermed å
få ham på bedre tanker" (s. 173).
Nordlendigene tok riktignok igjen ved å lære seg
"øyentjeneriets kunst" (s. 211), men det kunne bare bli fattigmanns
trøst. Underveis setter Edvardsen farge, lys, lukt, liv og lyd inn i sine
praktfulle beskrivelser av nordnorsk natur og kulturlandskap, samtidig som han
gir oss innsikt til å få forstand av når det gjelder den tradisjonelle
kystnorske livsform (del 3: Folkevettets verden). Det er i de kapitlene hvor
han beskriver det tradisjonelle samfunnet eller hvor han våger å blottlegge
egne opplevelser at boka gir meg mest. Her kommer hans uomtvistelige litterære
kvaliteter også best til sin rett. Hvilke fagbøker i sosialantroplogi,
sosiolog, pedagogikk eller histore kan male det nordnorske småbrukersamfimet på
denne måten? :
"Behold landskapet, men flytt
deg tilbake i det, halvannet århundre eller så. Sving tryllestaven som i
eventyret: Sett husene på murene. Legg steingjerdene på plass, rydd støene.
Anstreng deg til det ytterste og man folkene opp av gravene. Kom også i hu den
våte grava. Så blåser du liv i bildet.
La årstidene rulle og gå. Legg inn fargene, regnbuens farger
så vel som gråtonene og det svartkvite. Sett inn lysetid og mørketid og bygg en
himmelstige med spennviddefra syvende frost til den syvende himmel. Glem ikke
luktene.
- - Og la
lydene fritt lyde under åpen himmel. La en kaukende villgjessflokk dra forbi en kveld i august. La måsen slenge ut sine første vårlyder en stille tøværskveld i
slutten av februar, i stilla før neste kuling.
- - Blås
til liv og drama. Sett inn alt som er nevnt og mer til, fargene, smaken,
aromaen, lydbildene, kroppens og sinnets følsomhet for stemninger av alle mulige
slag. Sett inn alt dette, hverdagens krydder, men glem ikke det viktigste:
bevegelsene og handlingen, kystboerens gjøren og laten, virksomhetene, deres
tider, steder og skikkelser, mangesysleriet og tusenkunstneriet,- - - "
(s. 104/105).
Edmund Edvardsen skarpe iaktakelser og kulturanalyser
har ikke bare en sjelden medrivende språklig form selv til essay å være, han
formidler også mye kulturhistorisk kunnskap. Og jeg skal villig innrømme at jeg
lar meg rive med, til tider er det en sann svir. Likevel føler jeg meg langt
fra vel.
Det er greit å konsentrere seg om moderniseringas omkostninger,
men jeg liker ikke forestillingen om nordlendinger som et offer, sprellende på
rygg i en kulturkamp hvor utfallet var gitt. Det er bare halve historia og
knapt nok det. Folk i Nord-Norge har ikke motsatt seg modernisering i enhver
skikkelse, de har tvertimot kjempet for å få del i det moderne samfunns goder
og har selv bidratt til modernisering på nordnorsk vis. Og i kampen for å få del
i moderniseringas goder og å minimalisere dens omkostninger allierte de seg med
folkelige bevegelser også i andre deler av landet, som f.eks. innafor
arbeiderbevegelsen. Til tider skjedde moderniseringa av landsdelen til og med i
beste samforstand med de nasjonale kulturelle eliter. Moderniseringsprosessen
var ingen entydig kulturell slagmark hvor kystfolket i nord kjempet mot resten
av Norge.
Jeg leser også boka med en stadig sterkere
fornemmelse av en slags kulturell forfallshistorie. Analysen og fortellinga har
en underforstått essensialistisk forståelse av nordnorsk identitet og kultur
slik jeg leser den. Det som er minst berørt av tidens krav er det autentiske og
ekte.
Bygdeoriginalen Laurits blir helten i denne
fortellinga. Han er iallefall Edvardsens eksempel på den utvungne, ekte og
udisiplinerte nordlending: han som spiser fra samme matfat som katta uten å
vise skam eller sjenanse;
"- - - Laurits og katta, benket ved det samme
middagsbord, hun sittende ombredd med tallerkenen oppå bordet, han sittende
krum på en stol, med hodet svevdende i lav høyde over tallerken, begge uten
gaffel, og begge med labbene, hun med potene, han med fingrene, begge nennsomt
og fredelig søkende etter godbitene i det felles matfatet" (s. 215).
Tegning: Alf Nikolaisen
Laurits ble aldri noen øyentjener for den kulturelle
maktelite, han var heller ikke noen representant for "internalisert
herskerforhold hvor en oppdrar seg selv", selv i enerom.
Jeg er av de som mener at det er et framskritt å bruke gaffel,
også når en spiser fisk, og å la katta få sitt eget fat; på samme måte som jeg
betrakter de fleste følger av moderniserings- og siviliseringsprosessen som uomtvistelige
goder. Jeg er overbevist om at Edvardsen også mener det. Når en under lesninga
av boka til tider likevel kommer i tvil om hvor forfatteren vil, henger det
trolig sammen med at han aldri forholder seg til hva som var
moderniseringsprosjektets innhold. Vel utviste distriktsleger, lærere og
prester kulturell uforstand og de utøvde utvilsomt makt i sin mest arrogante
form. Innsikten i pasientenes, elevenes og menighetenes livsformer og kultur
var heller ikke alltid like imponerende.
Men for å ta legene som Edvardsen
denne gangen retter det hardeste skytset mot: Målet var faktisk å bedre
folkehelsa gjennom bl.a. å endre de hygiensk standarder. I dette arbeidet
fikk de etter hvert forbundsfeller, ikke minst gjaldt det mange av våre
oldemødre, bestemødre og mødre. De skammet seg ikke over å måtte klare seg med
lite, bare de klarte å holde hus og heim og ungeflokk flidd og rein. Det var
også de som dreiv den organiserte kampen i utallige foreninger mot tuberkulose
og andre folkesykdommer i allianse med, ja nettopp: distriktslegene. Var disse
kvinnene "øyentjenere" for kultureliten? Eller førte de sin egen kamp
for ei bedre framtid? I krigen mot lus og utøy og for ei bedre folkehelse måtte
riktignok noe av den tradisjonelle kulturen ofres, og jeg sørger ikke særlig
over det. Det samme gjelder de fleste andre sider ved moderniseringsprosessen. Både velferdsstaten, utdannings- og kommunikasjonssamfunnet har sin pris.
Forfatteren gjør også fortellinga for enkel ved å
sette for skarpe skiller mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom før og
nå, mellom makt og avmakt, mellom sør og nord. Dikotomier gjør seg ikke alltid
like godt i realitetenes verden som i sosiologiens eller i pedagogikkens.
Dermed kommer ikke det tvetydige og sammensatte i moderniseringa fram, og hva
verre er: boka kan da fungere som en bekreftelse på myter og fordommer om folk
nordfra til tross for at forfatteren utvilsomt har hatt intensjoner om det
motsatte.