Et folk - flere navn

Arkeolog Walter Meyer Pedersen-Leijon, har i avisa Nordland en kommentar til en kronikk jeg skrev i avisa Nordlys 26. mai 2017. I denne kronikken kommenterte jeg debatten om fornorskningspolitikken som har pågått i media og sosiale medier de siste årene, i år aktualisert gjennom diskusjonen om en eventuell undersøkelseskommisjon om fornorskningspolitikken. Siden neppe alle lesere av avisa Nordland følger debatten i avisa Nordlys og avisas debattportal Nordnorsk debatt, er det nødvendig å starte med et litt langt sitat fra kronikken som angår de punkt Meyer Pedersen-Leijon særlig har reagert på.

            «Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst  ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder det noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.»

(Hele kronikken: http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20%20

Jeg lar det stå opp til leserne å bedømme om utsagnene er uttrykk for en nedlatende hersketeknikk som Meyer Pedersen-Leijon hevder. Men han reiser et faglig interessant spørsmål om betegnelser/kategorier på befolkningsgrupper i Nord-Norge og Nordkalotten, som f.eks. sjøfinnene. Grensekommisær Peter Schnitler som gjorde sine undersøkelser i 1740-årene opererer med ei tredeling av den samiske befolkninga i Nordland og (Troms): bufinner eller boesiddendes finner, bygdelapper og østlapper på svensk. Alle disse gruppene var samer ifølge artikkelen:  One people – many names: on different designations for the Sami population in the Norwegian county of Nordland through the centuries forfatta av Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen. Men der finnes flere kategorier og benevnelser opp gjennom tidene. Artikkelen er trykket tidsskriftet Continuity and Change (2009) utgitt av Cambridge University Press og er en grundig gjennomgang av ulike kategoriseringer av samer og kvener.  http://search.proquest.com/docview/201609186/C7723B43C87C4B89PQ/2?accountid=17260

Når det gjelder innholdet på nettstedet Finnmarkforlag.no, har jeg kun kommentert utsagnet om at historikere og arkeologer ved UiT:”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  Det har jeg karakterisert som usaklig og uegnet som grunnlag for en faglig debatt. Det gjelder uavhengig av at der på nettstedet reises faglige spørsmål som kan være av interesse å diskutere. Det overlater jeg til forskere som har forsket på de tema det her gjelder. Men jeg har stor forståelse for fagkolleger som ikke ønsker å bruke tid på å diskutere med personer som starter med å erklære en som en forfalsker av samisk og nordnorsk historie.

Hvem eier historia ?

Kronikk i avisa Nordlys 26/5 2017
http://nordnorskdebatt.no/article/hvem-eier-historia

 

Debatten om samenes status som urfolk og om fornorskningspolitikken som har pågått i nordnorske aviser og i sosiale media over flere år, er også en strid om hvem som eier historia. Derfor er det ikke rart at den vekker et sterkt engasjement, og appellerer til følelser. Som deltaker i debatten og med over 40 års erfaring som historieforsker, har det vært en tankevekkende prosess. Den aktuelle striden reiser flere faglige prinsipielle spørsmål og aktualiserer forholdet mellom fag og politikk.

Den høye temperaturen tyder på at historie er viktig for langt flere enn de av oss som har fått det privilegium å ha dette som et levebrød. Hva som blir vektlagt i forskninga, hvordan historiske kilder blir tolket og ikke minst formidlet, har betydning samfunnsmessig og politisk. Men like viktig viser debatten at dette berører enkeltmenneskers levde liv på en svært direkte og personlig måte. Diskusjonen viser også at det ikke bare er fagfolk ansatt ved forskningsinstitusjoner som besitter kunnskaper og innsikt. Flere deltakere i debatten er universitetsutdanna og velskolerte personer utenfor akademia, og andre har ervervet seg imponerende kunnskaper uten en eneste universitetseksamen.

Selv om takhøyden for faglig uenighet må være stor (historiske data kan som kjent tolkes ulikt), går det visse grenser for hva det kan settes spørsmål ved. Det gjelder både lek og lærd. Einar Niemi ga i sin kronikk i Nordnorsk debatt 30/4 noen eksempler på slike alternative fakta som nå med stor frimodighet serveres offentlig, bl.a. om samene som en historisk legitim folkegruppe. Det er ingen faglig grunn til å betvile at den gamle betegnelsen ”finner” i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder samer. Det er  derfor ingen grunn til å betvile at samene fantes, og finnes. Det er banalt, men i dagens debatt er det dessverre nødvendig å gjenta det.

Det er også visse saklighetskrav som må gjelde i den offentlige faglige debatten. Selv om takhøyden også her må være stor, er det langt over grensen når  en master i historie på nettstedet Finnmark Forlag skriver at historikere og arkeologer ved UiT bevisst ”ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie.”  (22/7 2015). Det er også usaklig når en ikke holder seg til hva folk konkret skriver, men hva en tror de mener og hvilke motiver de har, for eksempel når det gjelder sannhetskommisjonen. Og det har dessverre vært eksempler på å diskreditere og å ekskludere folk fra debatten, bl.a. gjelder den noen av reaksjonene på Ole Henrik Maggas standpunkt i saken.

Debatten om fornorskningsprosessen i 2016 og nå i forbindelse med en eventuell sannhetskommisjon, har mye dreid seg mye om hvor nyansert og omfattende ei framstilling av fornorskninga skal være. Skal den bare omfatte den intenderte politikken for å fornorske samer og kvener, eller også ta med de økonomiske og sosiale moderniseringsprosessene som også bidro til fornorskning. Mange har pekt på at det nå er virkningene av fornorskninga, særlig historiene til enkeltmennesker som må stå i fokus. Det synes som flere mener at det da er uinteressant å finne mer ut om årsakene bak selve fornorskninga. Det kan argumenteres slik, men det synes også som om noen mener at ei nyansert og helhetlig framstilling ”tilslører” eller til og med unnskylder de overgrep som ble gjort i fornorskningens navn. Noen kan sikkert oppleve det slik, men det betyr ikke at vi kan drive forsking på slike premisser. Der er etter mitt skjønn uttrykk for et kunnskapssyn jeg vil advare mot. De feilgrep for eksempel kirka begikk i fornorskningens tjeneste blir ikke mindre selv om en historiske framstilling av fornorskninga selvfølgelig også må ha med at den samme kirke var en viktig bidragsyter til at det ble utviklet et samisk skriftspråk.  

Selv om temperaturen i debatten har vært stor, synes det som der er enighet om at en trenger mer kunnskap, men ikke minst at en nå trenger et krafttak når det gjelder formidling av kunnskap til nye generasjoner. Og selv om det fortsatt er uenighet om hvilken måte det skal skje på, er det stor enighet om at en nå på en eller annen måte må ha et oppgjør med fortida slik at en kan se framover. Videre er det betryggende at debatten ikke har ført til at det står samiske forskere på den ene siden og norske på den andre side. Hadde frontene fulgt etniske skiller, ville faren for politisering vært adskillig større. Nå finner vi både samiske og norske forskere på begge sider i debatten.

Høringene i Stortinget  med de organisasjoner og institusjoner dette særlig angår, og med de to nordligste fylkene og enkelte ordførere fra de samme områdene, viste stor oppslutning om en offentlig oppnevnt kommisjon, med få unntak. Den brede oppslutninga er et viktig premiss for at jeg personlig slutter opp om en kommisjon. Men det må legges ned mye arbeid i å utforme mandatet for arbeidet.

Det ansvaret som spesielt tilligger fagfolk i alle disipliner, er etter min mening først og  fremst å formidle hvor forskningsfronten går til enhver tid: hva vi vet noenlunde sikkert, hva som er usikkert, og hva vi slett ikke vet. Og alle, uansett faglig bakgrunn og formell skolering,  må bidra til at debatten dreier seg om sak og ikke person. Og ingen må utelukkes fra å ytre seg. Ingen eier historia, - her gjelder allemannsretten.