tirsdag 20. mai 2014

Jubel i tårer



Grunnlovsseilasen med skonnerten “Anna Rogde” er i disse dager på vei langs kysten. Motorhavariet i Tromsø 17. mai fikk mange til å frykte at historien skulle gjenta seg: Nord-Norge skulle heller ikke denne gangen, som i 1814, rekke fram i tide.

Fortellinga om Nord-Norge og 1814 har til nå bygget opp om forestillinga om landsdelen som “utenforlandet” , periferien som grunnet avstander og postgang ikke ble representert på Eidsvold. I anledning grunnlovsjubileet er det imidlertid avdekket såpass mye nytt materiale at en trygt kan skrive historia på nytt. Landsdelen var i høyeste grad involvert. Tromsø Museums tidsskrift Ottar (nr. 1 2014) inneholder en rekke artikler som viser at patriotismen, forsvarsviljen og oppslutninga om valgene i 1814 ikke skiller seg fra resten av landet. En finner heller ikke synlige forskjeller mellom de etniske gruppene.  Men jubelen i 1814 var i svært mange nordnorske kystsamfunn blandet med tårer.

De begivenhetene som førte fram til 1814 var et resultat av europeisk storpolitikk langt utenfor menigmanns kontroll. Tilbake lå ofrene, drepte og sårede på slagmarkene. Og tusenvis av sivile, rammet av mangel på korntilførsler og andre nødvendige varer p.g.a. krigshandlinger og blokader. Og som ofte i nødens kjølvann fulgte sykdomsepidemiene. 
 
Det faktum at Danmark/Norge havnet på Napoleons side, og i krig med England fikk alvorlige følger, ikke minst for Nord-Norge. Engelske krigsskip patruljerte langs kysten og forsøkte å hindre pomorhandelen med russerne, en viktig kanal for livsnødvendig korn til Nord-Norge. På toppen av det hele ble landet rammet av avlingssvikt og uår, 1812 var for store deler av Nord-Norge et rent katastrofeår. 

I Lofoten og Vesterålen var dødstallene uhyggelige. Mellom 1808 og 1814 døde det nesten 3 ganger så mange som det ble født.  I Lofoten og Vesterålens historie beskriver Øystein Bottolfsen kriseårene i all sin gru. Forholdene vitna om et samfunn i krise og oppløsning p.g.a. av matmangel og påfølgende epidemier. I noen tilfeller manglet pårørende som kunne besørge begravelsene. I en skjå på Dverberg prestegård stod liket av en fattig mann som var død av hunger på si omvandring fra gård til gård. Ingen hadde maktet å ta seg av hans begravelse, og liket ble stående i skjåen på prestegården fra jultider, til han ble lagt i jorda i juli på Dverberg kirkegård. 


I noen av de fullmaktene og adressene fra menighetene i anledning valgene til grunnlovsforsamlinga i 1814 skinner da også allmuens fortvilelse igjennom, som f.eks. fra Flakstad i Lofoten der de ba Christian Frederik hjelpe folk som var "i den ytterste Armod og Elendighed”. De to valgmennene fra Kistrand som skulle møte i Tromsø for å velge representanter til Eidsvold, måtte holde seg hjemme for å forsørge sine familier, nøden stod for døren.
  
 Noe av nøden skyldtes uår, manglende avlinger og svikt i fisket, men også en rad med forlis rammet kystbefolkninga i årene før 1814. Den 5. mars 1802  omkom 26 fiskere fra Øksnes og Langenes samt noen tilreisende fiskere under en voldsom storm. Størst følger kunne jekteforlisene få. Jektene bragte nordlendingenes tørrfisk sørover  og forsyningene av korn-, matvarer og utrustninger til fisket nordover. En rekke forlis av jekter fant sted i årene før 1814, med jekter fra Vestrålen og Lofoten  i 1800, 1806 og 1807.  I 1803 har vi opplysninger om hele 11 jekteforlis, bl.a. Melbu-jekta eid av Jon Røst Schjeldrup.


I tillegg til at naturen viste vrangsida, kom krigen og en rekke jektekapringer.  I 1811 ble Henrica Christina Schieldrup sammen med to andre nordlandsjekter tatt av en engelsk kaprer på Stadhavet. Forsyningene av matvarer og fiskeredskaper som var beregnet for folk i Øksnes og Bø, havnet i fremmede hender. I juli og august 1814 var den engelske fregatten Unicorn med 38 kanoner på tokt på Stadhavet og byttet ble hele tre nordlandsjekter,  bl.a.   jekta Ellen Margaretha fra Ballstad i Lofoten og jekta fra Ibestad i Sør-Troms.


Resultatet av forsyningssvikt, uår og sykdomsepidemiene i årene rundt 1814 kan vi lese av befolkningstallene. I store deler av landsdelen døde langt flere mennesker enn antall fødte i løpet av krigsårene 1807-1814. Folketallet i Lofoten og Vesterålen stupte i denne perioden , fra omlag 10500 til 8000. 

Klemt mellom storpolitiske begivenheter og kriger, og en natur som snudde rangsida til, ble altså folk i 1814 bedt om å sverge troskap og sette sitt liv inn på å gjenreise en selvstendig stat og å sende sine beste menn for å forfatte en grunnlov.  Kanskje ikke så rart at prinsregent Christian Frederik i sitt sirkulære til biskopene hadde bedt om at det skulle prekes over teksten i Salmenes bok 62, 8-9 på valgdagen.    
  Hos Gud er min frelse og min ære. Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud. Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.”



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar