onsdag 22. januar 2014

Balansekunst i polarpolitikken.




Det er verken nytt eller oppsiktsvekkende at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger nøye sammen. Et lands utenrikspolitikk kan heller ikke formes uten hensyn til den offentlige opinion og involvering av “folk flest”.
              
            Statsminister Erna Solberg går i dag på talerstolen i auditorium 1 ved UiT - Norges arktiske universitet for å snakke om mennesker i Arktis. Samme talerstol har vært brukt flere ganger, både av den nåværende og forrige regjering, til å markere Norges ambisjoner som polarnasjon. Et uttrykk for det, både symbolsk og i pengebruk, er at Norge for første gang siden polarforskningens glansdager først på 1900-tallet, har tatt seg råd til et spesialbygd isgående forskningsfartøy. Og i tråd med tradisjonen fra Nansens og Amundsens dager, da polarforskninga var tett knyttet til nasjonsbygging, har skipet fått et kongelig navn: Kronprins Haakon. 

             Politisk disharmoni  
             Det er en rungende politisk enighet om at landet skal ha en aktiv nordområde- og polarpolitikk, men den politiske harmoni er ikke fullt så total når det gjelder hva denne aktiviteten skal være, og hvilke aktører som skal involveres. Den forrige regjerings forsøk på å snu Norge på hodet gjennom en ny nordområdepolitikk lansert av utenriksminister Gahr Støre i Tromsø i 2005, skapte store forventninger hos folk bosatt i nord. Kritikerne har pekt på en for svak politisk forankring og for liten involvering av folk og institusjoner i regionen og det sirkumpolare området, med unntak av de store forskningsinstitusjonene i landsdelen, slik satt på spissen av kommentatoren Bente Aasjord når det gjelder representasjonen i Arktisk Råd: Arktiske urfolksorganisasjoner har status som faste observatører. Det skulle bare mangle. Men den øvrige arktiske befolkningen er ikke representert, verken gjennom regionale folkevalgte institusjoner eller NGO-er i det sivile samfunn Arktis (Nordlys 11/12-2013).
Aasjord trykker her på en øm tå og et dilemma for politikerne. Dilemmaet er knytta til at polar- og nordområdepolitikk så til de grader er et konglomerat av utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og innenrikspolitikk. Vi kjenner det igjen fra diskusjonen om Barentsregionen på 1990-tallet. Flere i UD-korridorene var i utgangspunktet lite komfortable med at fylkespolitikere i nord skulle drive utenrikspolitikk.  

Beslutningsprosess
Historikeren Lena Ingilæ Landsem (UiT) har imidlertid i si bok om Barentsregionens tilblivelse (Orkana 2012) vist at det ble en symbiotisk beslutningsprosess: “resultatet av en politisk beslutning sentralt samt en rekke initiativer regionalt”. Det regionale politiske nivå i de fire samarbeidende landene ble da også representert i beslutningsorganene. Aktører langt utenfor korridorene i UDs lokaler på 7. juniplassen ble på den måten involvert i utforminga av landets utenrikspolitikk, tilsynelatende nokså smertefritt. Historikere som Hallvard Tjelmeland og Stian Bones (UiT) har da også vist at sivile aktører som for eksempel fiskeri- og polarforskere gjennom forskningssamarbeid og forskningskontakter bidro til å holde kanalene åpne til vår store nabo i øst midt under den kalde krigen. Det bidro trolig til å gjøre den utenrikspolitiske spenningen lavere og jernteppet mer porøst. Vi kan kanskje, som Stian Bones, snakke om en polarkanal.

Flau bris
Dagens kritikk og politiske diskusjon om norsk polar- og nordområdepolitikk er imidlertid som flau bris å regne mot det landets politiske ledere måtte forholde seg til da striden med Danmark om Øst-Grønland pågikk som heftigst på 1920- og 1930-tallet. Politikere hadde da en langt vanskeligere oppgave med å balansere mellom lokale, regionale og økonomiske interessegrupper på hjemmebane og de utenrikspolitiske og folkerettslige overveielser som måtte tas. I tillegg kom en pågående presse som kunne spille på sårede nasjonale følelser, og som forlangte en aktiv polarpolitikk.
Noen historikere har vært nådeløse i sin dom: “En gjeng av uansvarlige ishavsspesialister fikk i stand en okkupasjon av Øst-Grønland, og drev landet inn i internasjonale forviklinger som knapt noen av de statsmenn som virret omkring hadde ønsket” (Jens Arup Seip, 1963).
Dette er en altfor streng domfellelse. Den må i så fall også gjelde kong Haakon som så tidlig som i 1906 hadde engasjert seg for å rydde opp i denne verkebyllen mellom Danmark og Norge. Ja, ikke bare det, han støttet også regjeringen lojalt i sluttfasen av saka. I en samtale med en av de norske advokatene under Haagprosessen, Per Rygh, skal kongen ha uttrykt at det var “hans Linje; det var ham som havde lagt den og drevet den igjennom” (Norsk polarhistorie, 2004 bd. 2).

Het debatt
Også den gang var det politisk enighet om de langsiktige politiske målsettingene, det gjaldt da å sikre norsk næringsinteresser og aktivitet på Grønland og Ishavet.  Og det var allmenn oppslutning om datidens folkerett blant politikere og landets jurister, bl.a. prinsippet om at aktivitet og bruk av området som grunnlag for å påberope seg suverenitet. Det var valget av kortsiktige virkemidler i en akutt situasjon skapt både av andre polarstater, overivrige norske polaraktivister og polarforskere, noen pågående presseorgan og stemninger i deler av den den offentlige opinion som gjorde saka så vanskelig og debatten så het.
Den gang, som i dag, var det vanskelig å skille mellom ren ekspansjonisme og staters helt legitime nasjonale interesser forankret i folkerettslige prinsipper.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar